Utredning av et nasjonalt kvalitetssystem og samordnet digital forvaltning i barnevernet
I dagens barnevern foreligger det ikke nasjonale faglige føringer for hvordan man skal gjennomføre arbeid med meldinger, undersøkelser, tiltaksvalg og -oppfølging. Det nærmeste er kanskje veiledning, maler og sjekklister som fremkommer i «Rutinehåndbok for barneverntjenesten i kommunene» utgitt av departementet i 2006, og «Saksbehandlingsrundskrivet» fra 2017. Sistnevnte gir en samlet oversikt over og utdypning av de regler som gjelder ved de ulike trinn i saksbehandlingen i en barnevernssak. Utover lovverket som legger rammer for saksbehandlingen, er det et stort rom for bruk av skjønn i den kommunale barnevernstjenesten. Riksrevisjonen har argumentert for at rommet for bruk av skjønn i barnevernet er for stort. I en gjennomgang av kommunal barneverntjeneste konkluderte Riksrevisjonen med at barnevernet henlegger for mange meldinger som burde vært fulgt opp, samt at det mangler dokumentasjon på hvilke vurderinger som ligger til grunn når meldinger har blitt henlagt.
Riksrevisjonen peker også på at det er stor variasjon i hvordan ulike barnevernledere vurderer en melding. I tillegg peker de på at det i flere undersøkelsessaker ikke er innhentet tilstrekkelig informasjon. Rapporten konkluderer også med at oppfølgingen av hjelpetiltak og fosterhjem ikke er god nok. På bakgrunn av dette anbefalte rapporten at det ble stilt tydeligere krav til barnevernstjenestenes meldings- og undersøkelsesarbeid, samt oppfølgingsarbeid. I tillegg ble det anbefalt å styrke Bufdirs rolle som fagdirektorat ovenfor de kommunalebarneverntjenestene for å sikre mer likeverdige tjenester.
De samme observasjonene ble gjort i Helsetilsynets rapport om kommunalt barnevern. I tillegg pekte Helsetilsynet på at det i flere saker var manglende rutiner for barns medvirkning.
