Høringsuttalelse: NOU 2019:26 Rusreform - fra straff til hjelp

NOBO avga høringsuttalelse til NOU 2019:26 Fra straff til hjelp 27.2.2020. Høringsuttalelsen finner du her.

Høringsuttalelse: Ny barnevernlov 2019

NOBO avga følgende høringsuttalelse til ny barnevernlov 2019

Nasjonale retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barneverntjenesten - NOBO sitt høringssvar

Her kan du lese NOBO sitt høringssvar på nasjonale retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barneverntjenesten.

Lenke til NOBO sitt høringssvar

Lenke til Veilederen

NOU 2017:12 Svikt og svik - Høringssvar fra NOBO

Utvalget har i sitt arbeid funnet systemsvikt som gir et godt grunnlag for tiltak for å forbedre tjenesteapparatet, slik at liknende tilfeller kan forebygges og forhindres. NOBO er enig med de fleste av utvalgets forslag. Dette gjelder alle tiltak som kan gi økt kunnskap og kompetanse i tjenestene, kvalitetssikring av sakkyndige i barnevernssaker, samt mer strukturert og målrettet informasjon til barn og unge i skolen.

Du finner hele høringssvaret frå NOBO ved å følge denne linken.

NOBO sitt høringssvar på Bufdir sin beskrivelse av kompetansebehov i barneverntjenesten

Våren 2017 utarbeidet Bufdir en beskrivelse av kompetansebehov i barneverntjenesten. NOBO gav innspill på hva slags kompetanse det kommunale barnevernet bør besitte og ha tilgang til.

Du kan lese NOBO sitt høringssvar her.

NOBO sitt høringssvar til NOU 2016:16 Ny barnevernslov

NOBO sitt høringssvar ble gitt i tråd med organisasjonens gjeldende faglige plattform og de diskusjoner som landsstyret har hatt med sine medlemmer.

NOU 2016:16 Ny barnevernslov - Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse

Du kan lese hele NOBO sitt høringssvar her.

NOBO sitt høringssvar om særdomstoler på nye områder - NOU 2017:8

NOBO sitt høringssvar til NOU 2017:8 Særdomstoler på nye områder? Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernsaker og utlendingssaker.

NOBO deler utvalgets syn på at å samle kompetansen knyttet til foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven i et felles avgjørelsesorgan vil være den beste løsningen. Det gir sannsynligvis de beste betingelsene for å utvikle og opprettholde de faglige kvalifikasjonene som disse sakene krever. Dette kan slik utvalget skisserer, løses gjennom både en egen barne- og familiedomstol og ved å legge disse sakstypene til tingrettene.

Du kan lese hele NOBO sitt høringssvar her.

Høringsmøte om fosterhjemsomsorgen

Sammen med andre organisassjoner i barnevernfeltet var NOBO invitert til dialogmøte med barneminister Solveig Horne den 3. februar d.å. Møtet var et ledd i forberedelsene til arbeidet med stortingsmeldingen om fosterhjemsomsorgen som er forventet å komme i høst. NOBO skisserte tiltak på 4 områder:

• Fosterhjem må få like avtalebetingelser basert på kommunale oppdragsavtaler. Statlige hjem og private fosterhjem fases ut i den grad de ikke er tilknyttet institusjoner
• Fosterhjem må få en godtgjøring og arbeidsbetingelser som gjenspeiler det viktige samfunnsoppdraget 
• Fosterhjem må sikres særskilt veiledning og det bør lages en opptrappingsplan for statlig finansiering av dette
• Rekruttering av fosterhjem må forsterkes med incentiver til kommunal innsats. Samtidig må det etableres alternative tiltak til barn og unge som ikke kan få nødvendig hjelp i fosterhjem.

I vedlagte notat er disse anbefalingene utdypet og  NOBO har i tillegg kommet med merknader til Bufdirs tilrådinger etter utredninger fra PWC (2014) og Deloitte (2015).
 

---

 STORTINGSMELDING OM FOSTERHJEM

A.  KOMMENTARER TIL BUFDIR-RAPPORTENE

1.    Utfordringsbildet.

I rapportene er det lagt vekt på at det har vært en stor vekst i antall barn og unge som er plassert utenfor hjemmet Av barnevernet og at en økende andel av disse bor i fosterhjem. Det kan være greit å knytte noen ytterligere fakta til denne beskrivelsen:

 

·      I 2008 var det nær 45 000 barn som fikk hjelp av barnevernet i Norge. 30% av disse (13 452) mottok tiltak utenfor hjemmet (SSB)

·      I 2012 hadde det samlede antall barn og unge med barneverntiltak vokst til nær 53 000, hvorav 32% (17 071) fikk tiltak utenfor hjemmet.

·      Veksten var høyere for plasserte barn (26,9%) enn for alle barn (18%)

·      Bak denne veksten skjuler det seg en betydelig vekst i ungdom over 18 år som fikk videreført barneverntiltak i bla fosterhjem som følge av en bevist praksisendring knyttet til ettervern. Vi kan derfor ikke entydig si at denne veksten skyldes en større innstrøm.

·      Det som er klart er imidlertid at en stigende andel av barn og unge som blir plassert utenfor hjemmet mottar fosterhjem som tiltak i stedet for institusjon.

·      Det er også et uomtvistelig faktum at en stadig større andel av fosterhjemsplasseringene har skjedd i kommunale fosterhjem med forsterkning og i statlige eller private hjem kjøpt gjennom Bufetat.

·      De fleste forsterkede kommunale fosterhjem mottar alle sine ytelser fra kommunen, men en stigende andel av forsterkende fosterhjem mottar ytelser over kommunal egenandel.
 

2.    Funnene i PWC-rapporten(2014) og Deloitte-rapporten (2015)
 

·      Det er store regionale forskjeller mht graden av godtgjøring til fosterhjem med kommunale oppdragsavtaler.

·      Forskjellene synes i større grad å være knyttet til markedssituasjonen mht rekruttering og til fosterhjemmenes forhandlingsevne enn til behovsforskjeller hos fosterbarna.

·      Det er ikke mulig å finne systematiske forskjeller mellom hjelpebehovene til barn i kommunale fosterhjem med forsterkning utover kommunal egenandel, fosterhjem med statlige avtaler og fosterhjem tilknyttet private leverandører.

·      I den grad det er en forskjell er den knyttet til alder på barnet og ungdom som har opplevd brudd i fosterhjemmet. Barn i statlige hjem er ofte over 15 år og har oftere bak seg brudd.

·      Det er ikke forskjeller i opplevd kvalitet i ulike typer hjem

·      Det er ikke systematiske forskjeller i subjektive opplevelser mht kvalitet på oppfølging. Dette kan i noen grad forstås som en gjenspeiling av forventinger. Men det er betydelige forskjeller mellom kommunene mht kvalitet å oppfølgingen

·      Ressursbruken i oppfølging mellom statlige/private hjem og kommunale hjem er svært forskjellig (5:1??)

·      Det er store forskjeller i kostnader mellom de ulike fosterhjemskategoriene.

3.    Drøfting
 

Bufdir påpeker at det er problematisk både med store forskjeller mellom kommuner og erkjenner at undesøkelsen ikke har funnet forskjeller mht målgrupper og kvalitet mellom ulike typer fosterhjem som forsvarer forskjellen i godtgjøring.
 

NOBO er imidlertid av den oppfatning at en manglende vilje til å forstå sammenhengen i det bildet som framtrer gjennom de to rapportene fører til at tiltakene som foreslås blir utilstrekkelige.
 

Fosterhjemspolitikken i Norge de siste 10 år er drevet fram av Bufdir/Bufetat.

De rapportene som foreligger nå må forstås som krass kritikk av den politikken som har vært ført:

·      En økonomisk motivert nedbygging og nedprioritering av institusjonstilbudet, særlig gjelder dette såkalte «Omsorgsinstitusjoner»

·      De statlige hjemmene har kompensert for utilstrekkelig rekruttering av kommunale hjem, særlig ved flytting av ungdom

·      De private hjemmene har i betydelig grad håndtert de barn og unge som de statlige hjemmene var tiltenkt å skulle håndtere, samt kompensert for manglende kapasitet i akuttkjeden som følge av at barn blir værende i beredskapshjem lenger enn ønskelig-

·      Det er mye som tyder på en sammenheng mellom stort innslag av statlige hjem og høy godtgjøring til kommunale hjem. Det er et uttrykk for to ting:

o   Det er særlige utfordringer knyttet til rekruttering av fosterhjem i pressområdene.

o   For lite rekruttering av både statlige og kommunale, har ført til et sterkt voksende «marked» blant de private aktørene, der vi også ser den største kostnadsveksten.

o   De statlige og de private avtalene virker prisledende /drivende ved rekruttering av kommunale hjem.

NOBO konstaterer at Bufdir har endret sitt syn på de statlige hjemmene fra notatet i august der de slår fast at de statlige hjemmene har en varig plass i tiltakskjeden til notatet i januar der de sier at de statlige hjemmene bør vurderes avviklet på sikt. Vi stiller oss imidlertid uforstående til at det i det siste notatet er uttrykt at det i referansegruppen er etterlyst en økning av antallet statlige hjem. Vi kan ikke se at det er dekning for en slik slutning.

I sitt anbefalingsbrev til BLD har kommet med noen forslag til bedring av kvaliteten på fosterhjemsomsorgen som de mener vi bidra til å redusere «uønsket variasjon»:
 

·      etablering av felles kvalitetsindikatorer for fosterhjemsarbeidet

·      Retningslinjer for oppfølging og utarbeiding av «verktøy» for utredning og matching

·      standardisering av godtgjøring

·      utvidelse av opptaksområde for fosterhjemsrekruttering

NOBO mener at det kan være behov for bedre definisjoner av kvalitet i fosterhjemsomsorgen, men mener begrepet «uønsket variasjon» er upresist og til dels misvisende. Vi er usikre på om nye retningslinjer eller utredningsverktøy vil ha noen vesentlig betydning for rekruttering og kvalitet i fosterhjemsomsorgen.

Det problematiske med drøftingsdelen er at den ikke gir noen svar på det som NOBO mener er hovedutfordringene i fosterhjemsomsorgen:
 

·      Det er umulig å utvikle en fosterhjemsomsorg med fosterhjem som har likeverdige oppgaver og svært ulike rammebetingelser.

·      Kommunale fosterhjem må ha forutsigbare rammebetingelser i form av økonomi.

·      Det er helt meningsløst at kommunale fosterhjem har mye mindre ressurser til oppfølging enn statlige og private. (forholdet er 1:5-1:8) Her må det skje en vesentlig utjevning og styrking som vil få kostnadsmessige konsekvenser

·      Det er behov for en strategi som møter de ulike behovene barn og unge har: Noen trenger primært en familie, noen trenger institusjon og noen trenger kanskje noe som ligger mellom.

·      NOBO tror ikke det er mulig å øke kvaliteten i fosterhjemsomsorgen til et riktig nivå uten et betydelige økonomisk løft. Vi er derfor svært kritisk til formuleringen i det siste avsnitt i Bufdir sitt notat der det antydes at kvaliteten kan økes gjennom strukturelle grep uten av totalkostnadene økes. (hvis det skulle være tilfelle, er det underlig at Bufdir ikke allerede har gjennomført de nødvendige strukturelle grep).
 

B.  ANBEFALINGER TIL BLD

Fosterhjemsutfordringen er meget kompleks og kan ikke løses ved enkle grep. NOBO vil trekke fram følgende områder der det må vurderes vesentlige endringer for å sikre en framtidsrettet og bærekraftig fosterhjemsomsorg i Norge:
 

1.    Definisjonen av fosterhjem.

NOBO mener at det bare bør være en type kontrakter for fosterhjem basert på oppdragsavtaler med kommunen. Private og statlige fosterhjemsordninger avvikles i den grad det ikke er snakk om familiehjem tilknyttet institusjoner.

Etter vår oppfatning underbygger Deloitte-rapporten at statlige og private fosterhjemsordninger har bidratt til å undergrave fosterhjemsordningen og ikke bidratt til å løse utfordringene. Det er en vesentlig svakhet ved Bufdir sitt notat at denne sammenhengen ikke drøftes.

2.    Økonomi.

Godtgjøring til fosterhjem må løftes til et nivå som gjenspeiler utfordringen det er å være fosterhjem og som uttrykker en anerkjennelse fra samfunnet for den oppgaven dette er.

a.    Fosterhjem utfører et viktig samfunnsoppdrag som bør verdsettes økonomisk på linje med andre arbeidsoppgaver. Det er vanskelig å forvente at vi skal kunne rekruttere gode fosterhjem hvis vi i tillegg forventer at de skal gå ned i levestandard for å kunne utføre oppdraget. Staten bør ta ansvar for å fastsette betalingsnivået.

b.    NOBO ser at en standardisert godtgjøringen vil redusere en del av de til dels uverdige forhandlingene som foregår i dag, men det er vanskelig å si noe entydig om hvilket nivå den i så fall skal ligge på. Til det er forskjellene i dag for store. En arbeidsgodtgjøring tilsvarende dagens 3 KS (ca 22500 pr mnd) vil tilsvare snittet av fosterhjemsgodtgjøringene i pressområdene, men vil virke sterkt prisdrivende i andre deler av landet.

c.    En felles godtgjøring vil imidlertid føre til at godtgjøringen ikke blir koplet i så stor grad til barnets funksjonsnivå og dette vil redusere tendensen til overfokusering på barnet lyter og problemer i lønnsforhandlinger. Det vil også skape forutsigbarhet for fosterhjemmets inntektsgrunnlag.

d.    En lik arbeidsgodtgjørelse uten adgang til forsterkning for merarbeid grunnet tunge omsorgsoppgaver vil gjøre det umulig å finne fosterhjem til barn og unge med store behov, med mindre NAVs tilskottsordninger tilpasses og kompenserer dette, eller det etableres andre typer tilbud til disse. Det bør også vurderes egne godtgjøringsmekanismer for oppfølgingsoppgaver utover det å være fosterhjem (eks. omfattende samvær)

e.    Det kan alternativt være grunnlag for å vurdere en differensiert betalingsordning med for eksempel 3 betalingsnivåer: lav, middels høy – ut fra oppdragets karakter. I et slikt tilfelle bør det utarbeides en veileder for kriterier for valg av betalingsnivå.

f.     NOBO ser positivt på at det vurderes om frikjøp første år kan overføres til Nav på linje med adopsjonsforeldre.

g.    Dersom fosterhjemsgodtgjøringen ikke koples til barnets hjelpebehov må det tas stilling til hvordan inntektstap skal kompenseres der barnevernet mener det er behov for at en foreldrene skal redusere inntektsgivende arbeid utover det første året

h.    Det kan gjøres vurderinger mht særskilte ordninger for barn der det skal settes særskilte målsettinger for plasseringen (spedbarn med tanke på adopsjon, fosterhjemsgodtgjøring for ungdom over 18 år som ikke bor i fosterhjemmet, samt plasseringer med særlig usikkert tidsperspektiv).

i.      Fosterhjem må sikres pensjonspoeng for sin arbeidsinnsats, men fosterhjemsoppdraget er uforenlig med generelle ferieordninger.

j.      Refusjonsordningen for fosterhjem bør avvikles.

k.    Kommunene må få kompensert de økonomiske konsekvensene av endringer i fosterhjemsordningen.

3.    Oppfølging/veiledning.

Fosterhjem skal sikres individuell, faglig veiledning utover den oppfølging som gis av saksbehandler/kontaktperson i barneverntjenesten. Slik veiledning skal være obligatorisk medmindre det er enighet om at det ikke foreligger et behov.

a.    Det lages en konsekvensvurdering av behov på dette området og iverksettes en egen opptrappingsplan som muliggjør at kommuner alene eller i samarbeid med andre (ikke Bufetat), kan bygge opp et kompetente veiledningstilbud. (Dersom det for eksempel lages en veiledende standard på 20 fosterbarn pr veileder vil det gi et behov på om lag 5-600 veiledere på landsbasis).

b.    Bufdir utarbeider opplæringsmateriell og arrangerer desentralisert opplæring til fosterhjem innen særskilte tema utover dagens Pride-opplæring.

c.    Det bør, av hensyn til barnets tilhørighet, vises tilbakeholdenhet med avlastning som en del av den generelle fosterhjemsavtalen, men det kan stimuleres til at fosterhjem kan inngå i samarbeidsrelasjoner med andre fosterhjem (ring-samarbeid) der en kan bistå hverandre eller det etableres ordninger i barnets eller fosterfamiliens nettverk.

d.    For barn med store omsorgsbehov må helse og sosialtjenesten koples inn for å vurdere det individuelle behovet for tilleggstjenester.

e.    Ansvar for grunnopplæringen PRIDE bør inntil videre ligge hos Bufdir, og skal være obligatorisk for fosterhjemmene.

f.     Kommunene må trekkes inn i fosterhjemsundervisningen så det ikke oppstår konflikter mellom det som forespeiles i Pride-opplæringene og det som møter fosterhjemmene i kommunene.

g.    Det kan inngås avtaler med regionkommuner eller kommunesammenslutninger om å drive hele eller deler av opplæringstilbudet.

4.    Rekruttering

Både staten og kommunene må ha en rolle i forhold til fosterhjemsrekruttering Det bør lages planer for oppgave og rollefordeling og det må sikres nødvendige ressurser og incentiver til at den samlede rekruttering øker. Barn og unge som har så store omsorgsbehov at de ikke kan vokse opp i fosterhjem må sikres gode alternativer i institusjon.

a.    NOBO anbefaler at Bufetat gis pålegg om å kunne i tilby institusjonsplasser/familiehjem i tilknytning til institusjon for barn og unge med store omsorgsbehov som ikke antas å kunne vokse opp i fosterhjem.

b.    Det etableres incentiver for å etablere ordninger mellom institusjon og fosterhjem for ungdom i tråd med erfaringene fra etablering av EM-ungdommer i kommunene og SOS-landsbyer.

c.    Det etableres incentiver for lokal fosterhjemsrekruttering i kommunene. (Erfaringer fra kommuner som selv rekrutterer en stor del av fosterhjemmene de har behov for samles og kunnskapen spres.)

d.    En fosterhjemstrategi må være differensiert og det må lages særskilte rekrutterings-innsatser for spedbarns-fosterhjem, ungdomsfosterhjem, fosterhjem for barn i skolepliktig alder og fosterhjem til barn med flerkulturell bakgrunn.

e.    Det er stor mangel på barneboliger til funksjonshemmede barn i kommunene. Det bør derfor åpnes for fosterhjemsliknende løsninger for barn som ikke kan bli boende hjemme og som har rettigheter etter annet lovverk.

f.     I påvente av en avklaring mht framtidig kommunestruktur bør kommuner som ønsker det kunne gis et utvidet ansvar på fosterhjems området.

g.    Staten bør fortsatt ha et spesielt ansvar for landsomfattende rekrutteringskampanjer og et ansvar for å profilere fosterhjem i media.
 

C.  VEDLEGG (FRA NOBOs PLATTFORM)

Fosterhjemsomsorgen

Både kommunal barneverntjeneste og Bufetat har sentrale kjerneoppgaver i forhold til fosterhjemsarbeidet. Mange barn og unge som plasseres i fosterhjem har sammensatte vansker og behov for særlig omsorg og oppfølging. Det er nødvendig at fosterhjemmene, så langt det er mulig, er tilpasset behovene til det enkelte fosterbarnet. Det må bl.a. sikres bedre tilrettelagte fosterhjem for barn med minoritetsbakgrunn.

NOBO ser det som positivt at departementet det siste året har foretatt en evaluering av ulike sider av dagens fosterhjemsordning.  Den viktigste endringen som iverksettes nå er knyttet til tilsynsordningen. For at endringen av tilsynsordningen skal ha effekt må kommunene få hjelp til å utvikle arbeidsmetoder og hjelpemateriell som trengs. Et styrket fosterhjemstilsyn vil koste mer enn det regjeringen har lagt til grunn i statsbudsjettet for 2014.

Det har de siste årene vært en utvikling mot større grad av «profesjonalisering» av fosterhjemsarbeidet i Norge. Dette kommer til uttrykk bl.a. ved at stadig flere fosterforeldre får lønn for å være hjemme hos fosterbarnet i kortere eller lengere perioder og økt vekt på opplæring, veiledning osv. NOBO ser på dette som en nødvendig og i hovedsak positiv utvikling, men vil samtidig understreke viktigheten av at det ”genuine” ved fosterhjemsordningen blir ivaretatt, dvs. at vanlige mennesker stiller opp og gir av sin kjærlighet og omsorg til barn som av ulike årsaker trenger dette.

I Norge er det dårlig utbygget hjelpetilbud til barn med så omfattende psykiske helseutfordringer at de ikke kan avhjelpes ved utredning eller poliklinisk bistand. Det er fortsatt slik at ikke alle barn kan plasseres i fosterhjem. Det er helt sentralt at institusjonstilbud er tilpasset behovet hos det enkelte barn, og det bør i mye større grad satses på kombinerte løsninger med institusjon og fosterhjem/familiehjem med særlig forsterkning.  Særlig gjelder dette barn og unge med store hjelpebehov som følge av psykisk funksjonssvikt og sykdom.

Det er viktig at de ulike støttetiltakene som godtgjøring, opplæring og veiledning til fosterforeldre blir lik over hele landet og uansett om de er kommunale eller statlige.  Kartleggingene som er gjort av konsulentfirmaet PWC på oppdrag av Bufdir viser at dette ikke er tilfelle. Utgiftsdekningen og den generelle arbeidsgodtgjøringen bør heves vesentlig slik at alle fosterforeldre får en vesentlig heving av grunnlønn og at økonomiske forsterkningstiltak ut over dette blir unntaket og reguleres gjennom retningslinjer fra departementet. Økonomiske forsterkningstiltak skal alltid begrunnes i barnets problematikk og behov. 

NOBO vil samtidig understreke betydningen av at fosterbarn får vokse opp med fosterforeldre som er rollemodeller i forhold til deltakelse i arbeidslivet og som evner å kombinere familieliv og yrkeskarriere.  Det er avgjørende at fosterbarn er fullt ut integrert i fosterfamilien og bl.a. deltar i familiens ulike aktiviteter, ferier mv.

Kommunene har i dag ansvaret for oppfølgingen av foreldrene etter at barnet er plassert utenfor hjemmet. Det er viktig å erkjenne at denne oppfølgingen så langt ikke har fungert tilfredsstillende.

NOBO mener det er nødvendig at departementet ser nærmere på fosterforeldres oppdragsavtaler, bla i forhold til pensjonsrettigheter. Det nødvendig med en opprydding i regelverket og like rammevilkår for fosterhjem.

Alle fosterforeldre må gå gjennom opplæringskurs som PRIDE eller andre tilsvarende programmer. I tillegg bør alle fosterforeldre ha muligheter til gruppeveiledning som oppfølging av grunnopplæringen i minimum to år etter plasseringen, og ut fra behov tilbys individuell veiledning. NOBO mener dette er de viktigste tiltakene for å hindre uønskede brudd i fosterhjemmene.

Det har vært en stor kostnadsvekst for kommunene på fosterhjemsområde de siste årene som følge av en bevisst nasjonal politikk.  NOBO understreker at staten må kompensere disse utgiftene. 

Nye høringsuttalelser fra NOBO ("Adgang til å pålegge hjelpetiltak" og "Akuttarbeid i Bufetat")

Lovendring om adgang til å pålegge hjelpetiltak

BLD har sendt ut til høring forslag om en lovendring som gir barneverntjenesten adgang til å pålegge foreldre hjelpetiltak i større grad enn før. NOBO er positiv til en slik endring, men ber departementet vurdere om leder for barneverntjenesten kan gis myndighet til slikt pålegg for en kortere periode med legalitetskontroll fra Fylkesnemnda på lik linje med akuttplasseringer. Det er bekymring knyttet til fare for lang berammingstid for nemndene. NOBO mener også at det bør åpnes opp for at Fylkesnemnda kan pålegge opphold i foreldre-barn-institusjon.

Vedlegg: Høringsuttalelse fra NOBO

Akuttarbeid i Bufetat

Bufdir har sendt på høring en veileder for akuttarbeidet i institusjoner og beredskapshjem. NOBO mener veilederen har mange positive formuleringer, men advarer mot å regelfeste en tidsavgrensing av akuttopphold i institusjon til 4 uker. NOBO påpeker at noen av målformuleringene er svært ambisiøse sammenholdt med dagens praksis i Bufetat.

Vedlegg: Høringsuttalelse fra NOBO

---

 

Bufetat sentraliserer

Bufdir sendte i mai ut et notat til intern høring i Bufetat under tittelen "Videreføring av kvalitetsutviklingsprogrammet". Notatet inneholder til dels dramatiske forslag til omstrukturering av den interne organisering av Bufetat og samhandlingen med kommunene. NOBO har vært invitert til dialogmøte om forslaget og er gitt anledning til å avgi en høringsuttalelse. Både høringsnotatet og NOBOs uttalelse følger vedlagt. Saken er omfattende omtalt i papirutgaven til Kommunal Rapport 23.05 og 30.05. NOBOs hovedinnvendinger er:

• Bufdir baserer sin analyse på at det er tilstrekkelig antall tiltaksplasser, herunder fosterhjem hvis landet ses under ett. NOBO mener at anslag over såvel behov som ressurser er ukorrekt og at forslagene derfor ikke vil bidra til å løse tiltakskrisen.
• NOBO mener at den modellen som det legges opp til for nasjonalt inntak vil virke byråkratiserende, ha skadevirkninger for barna og for kommunenes mulighet til å følge opp. Forslaget står i motstrid til uttalte politiske signaler om at kommunene skal ha større innflytelse på tiltaksvalg.

---

norsk barnevernlederorganisasjon – NOBO

Til Bufdir

ORGANISATORISKE ENDRINGER I BUFETAT.

Vi viser til utsendt høringsnotat og drøftingsmøte 23.05.14. NOBO ønsker å framheve følgende synspunkter på utkastet til organisatoriske endringer i Bufetat:

Slik NOBO oppfatter det ligger det 3 ulike begrunnelser bak endringsforslagene:

• Tilpasning til ny oppgavedeling som følge av L106. Slik vi oppfatter det dreier det seg vesentlig om å avvikle veilederrollen som Fagteamene har hatt overfor kommunene.
• Økonomisk tilpasning til nye rammebetingelser. Det er uttrykt at en ønsker å slanke organisasjonen og overføres ressurser til den ytre tjenesteproduksjon.
• En uttrykt målsetting om et mer «likeverdig» (likt?) barnevern nasjonalt, eller som det heter: «å unngå uønsket variasjon».

1. Inntak.
Notatet lanserer et forslag om å etablere et nasjonalt inntak til alle tjenester i Bufetat. NOBO er grunnleggende skeptisk til om dette vil løse noen av de utfordringene tjenesten står overfor, fordi:

a. Planene later til å legge til grunn anslag over etterspørsel og tilbud om tiltak som NOBO ikke kan se gjenspeiler virkeligheten. Bufdir har presentert en ventelistesituasjon med 170 barn som venter på tiltak, i det alt vesentlige fosterhjem. Dette er barn der fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse og den lovbestemte fristen er begynt å løpe. NOBO mener at et behovsanslag må ta utgangspunkt i antall søknader fra kommunene. Det bør foreligge avklaring av tiltak før behandling i nemnda. På samme måte vil vi be om dokumentasjon på at det er 560 godkjente og formidlingsklare fosterhjem til enhver tid. Dersom dette ikke stemmer faller mye av grunnlaget for omorganiseringen bort.

b. Høringen legger til grunn at det er det nasjonale inntaksorganet som skal beslutte tiltaksvalg på grunnlag av dokumentasjon fra kommunene. Dette strider mot nærhetsprinsippet og det er all grunn til å forvente økte krav til skriftlig dokumentasjon fra kommunene. Det er allerede i dag et voldsomt dokumentasjonspress i forbindelse med søknad om statlige tiltak. Det er ikke hensiktsmessig at kommunene skal få ytterligere dokumentasjonskrav for at andre skal beslutte tiltaksvalg.)

c. Etter NOBOs oppfatning vil den foreslåtte modellen ytterligere forverre muligheten for å gi barn og unge innflytelse på tiltaksvalg. De signaler vi har oppfattet fra barn og unge i barnevernet er at de ønsker at beslutninger tas sammen med folk de kjenner. Svakheter som finnes i dagens system vil med den foreslåtte sentraliseringen forsterkes.

d. En sentralisering av beslutningsmyndighet står i skarp motsetning til politiske føringer i L 106 og regjeringserklæringen som sier at kommunene skal ha et avgjørende ord i valg av tiltak.

e. Henvisningen til erfaringer med NIT er ikke relevante. Den omfatter et lavt antall plasseringer i spesialiserte behandlingstilbud. En sentralisering av mer enn det 20-dobbelte antall flyttinger i tiltak er meget risikofylt.

f. NOBO etterlyser en kritisk drøfting av likhetsbegrepet. Mye tyder på at det er ulikhet i ressursbruk mellom regionene som oppfattes som uønsket, uten at det foreligger troverdige analyser om årsakssammenhenger. Det klargjøres ikke hva som er den ønskede standard og det drøftes ikke om variasjon kan skyldes annet enn svikt i tjenesteutførende ledd.

g. Dersom det i løpet av kort tid vil foreligge en database over tilgjengelige tiltak bør kommunene gis adgang til å søke i denne og foreslå alternativer.
Konklusjon: Slik forlaget ligger nå står det i motstrid til interessene til barna og kommunene. Forslaget bryter med klare politiske signaler og vil ikke bidra til en bedre tilgang på gode tiltak til barn og unge i nød.

2. Fosterhjemsrekruttering og formidling
Notatet legger til grunn at rekruttering og formidling av fosterhjem skal bli et Nasjonalt ansvar. Det er imidlertid høyst utydelig hva som ligger i en slik modell.
NOBO er positiv til at det etableres en nasjonal oversikt over ledige fosterhjem. Der bør det enkelte hjem beskrives på en måte som gjør det lettere å velge ut kandidater for matching mot aktuelle barn. Hvis kommunene får tilgang til denne databasen vil det lette arbeidet inn mot å finne riktig fosterhjem.

De store rekrutteringskampanjene i nasjonale og lokale medier bidrar til å berede grunnen for rekruttering, gjøre fosterhjemsordningen kjent mm. Nasjonale kampanjer er imidlertid ikke tilstrekkelig til å skaffe nok gode fosterhjem. NOBO mener at rekruttering i mye større grad må skje gjennom nærmiljøene, overfor skoler og barnehager, i slekt og nettverk. Det siste skjer i betydelige grad allerede i dag med stor innsats fra kommunene og enkelte kommuner rekrutterer de alle fleste fosterhjem selv (for eksempel Horten og Vennesla). Vi tror det største potensialet for å løse fosterhjemskøene er å stille prosjektmidler til rådighet slik at kommunene kan ta et betydelig større medansvar for fosterhjemsrekruttering enn de har i dag. Det bør også etableres incentiver for kommuner som rekrutterer fosterhjem selv i form av bonus eller liknende.

Rekruttering i lokalsamfunnet vil bidra til å sikre at barn ikke flyttes geografisk langt unna hjemstedet dersom det ikke er faglig grunnlag for det.

NOBO mener det må være et uttrykt mål at kommunene tilbys flere aktuelle fosterhjem for matching mot det enkelte barn og at avstand mellom fosterhjemmet og hjemstedet skal muliggjøre forsvarlig oppfølging og ønsket kontakt med nettverk
Konklusjon: Den største utfordringen barnevernet står overfor i dag er tilgang på egnede fosterhjem. For å løse denne situasjonen må stat og kommune jobbe tettere sammen om rekrutteringsarbeidet. NOBO vil utfordre Bufetat til å prøve ut nye metoder for
fosterhjemsrekruttering i samarbeid med kommunene. En nasjonal forankring vil kunne gi en samlet oversikt, men neppe styrke rekrutteringen.

3. Forvaltningsoppgaver
NOBO vil knytte merknader til forslaget om å sentralisere all refusjonsbehandling til et landsdekkende kontor (evt knyttet til et av regionskontorene). I dag er avklaring av økonomiske rammebetingelser for fosterhjemmene og avklaring av kostnadsfordeling mellom kommune og stat en integrert del av formidlingsprosessen.
Det er uklart om refusjonsordningen står overfor en snarlig avvikling. Inntil det skjer
må det sikres gjensidig forutsigbarhet mht økonomiske rammebetingelser.
Det er ikke akseptabelt for kommunene å påta seg et betydelig økonomisk medansvar etter tilråding fra Bufetat uten at refusjonsspørsmålet er avklart. NOBO mottar i disse dager signaler om innstramning i refusjoner i region Vest med henvisning til at barn kan ha rettigheter etter annet lovverk. Slike tvister må tas separat og ikke på en sånn måte at kommunene føler seg «lurt». NOBO vil anmode kommunene om å nekte å foreta plasseringer dersom refusjonsspørsmålet ikke er avklart i forkant.
Konklusjon: NOBO mener at prosessen med å avklare økonomisk deling mellom stat og kommune må være en integrert del av fosterhjemsplasseringen. Vi kan ikke se at det vil være mulig med en sentralisert forvaltning av ordningen med fosterhjemsrefusjoner

4. Ressurskonsekvenser
Bufdir skriver i høringsnotatet at stillinger som frigjøres ved avviklingen av fagteamene dels skal omdisponeres til det nasjonale inntaksorgan, dels skal overføres direkte mot tjenesteytingen. Hvordan dette skal skje er derimot uklart. Det er omtalt en (ny?) funksjons som omtales som «framdriftsansvarlige». NOBO kan ikke se om denne påtenkte rollen vil være rettet direkte mot barn og unge i tiltak, eller om det er snakk om en «passepike»-funksjon overfor kommunene..? Det er kommunene som er framdriftsansvarlig. Overfør ressursene dit!
 

5. Oppsummering
NOBO kan ikke se at de forslagene som legges fram vil gjøre det lettere å finne gode tiltak til barn som må plasseres utenfor hjemmet. Det er grunn til å frykte økt byråkratisering. En sentralisering er ikke i tråd med politiske signaler om økt innflytelse for kommunene mht tiltaksvalg. Vi kan heller ikke se hvordan barns og unges rett til medvirkning kan ivaretas i en slik modell. Samtidig ser vi positivt på at det etableres nasjonale ressursbanker og vi utfordrer Bufetat til å gi kommunene stor innflytelse på tiltaksvalg og en større rolle i fosterhjemsarbeidet.

Gunnar Toresen
Leder NOBO

---

Vedlegg: Høringsnotat Videreutvikling av kvalitetsutviklingsprogrammet i tråd med Prop.106 L

Høring om Haag-konvensjonen og internasjonalt barnevernet

BLD sendte i høst ut en høring om Tilpasninger i norsk rett til Haagkonvensjonen av 1996. Bak den kryptiske overskriften skjuler det seg et bl a forsøk på en tilnærming til utfordringene med barnevern i familier med tilknytning til flere land.

NOBO er positive til at Norge knytter seg tilmekanismer som kan bidra til å løse utfordringer over landegrenser. Ikke minst gjelder dete barnebortføringer i forbindelse med foreldrekonflikter. Det er også nødvendig å se på de utfordringer barnevernet står overfor i et stadig mer internasjonalt Norge.  Haag-konvensjonen er en internasjonal mekanisme slev om få land har ratifisert 1996-konvensjonen. NOBO mener at forslagene i høringen bare i begrenset grad møter de utfordringer vi står overfor og høringen kan indikere et ønske om forskjellsbehandling av barns rett til beskyttelse  basert på nasjonstilhørighet som er problematisk. Høringsuttalelsen er vedlagt.

Vedlegg: Høringsuttalelse fra NOBO

Ny barnevernlov - noen skritt framover, men de viktige grepene mangler

NOBO var til stede da forslaget til ny barnevernlov ble lagt fram rett etter påske. Hovedinntrykket er at det er gjort noen tydelige verdimessige/ideologiske grep, men at de utfordringer som lå til grunn for evalueringen av forvaltningsreformen ikke er løst. Dokumentet er godt skrevet, men vanskelig å forstå fordi lovforslag og stortingsmelding er vevd sammen på en måte som gjør det vanskelig å få tak i hva som er konkrete forslag og hva som er fromme ønsker.

Vi har derfor laget en kortversjon som ligger vedlagt.

• Loven har fått en bestemmelse om forsvarlighet
• Barns og unges rett til medvirkning er tydelig slått fast
• Hjelpetiltak skal bidra til  endring i barnas situasjon
• Barnevernet skal følge opp biologiske foreldre og legge til rette for samvær med søsken
• Bufdir får et faglig ansvar for hele barnevernet, men skilles ikke ut fra Bufetat
• Fylkesmannen skal føre tilsyn med Bufetat
• Bufetat skal avvikle ulovfestede oppgaver og skal ikke kunne overprøve kommunale utredninger
• Kommunale egenandeler vil øke
• Fosterhjemsomsorgen skal utredes videre.

Vedlegg: Kortvesjon av Prop 106L

NOBO på høring i Stortinget

NOBO har fått plass på den åpne høringen om lovforslaget i Stortinget 14. mai. Hadle Blikra, Marit Hoff og Gunnar Toresen fra styret skal redegjøre for våre forslag til forbedringer av lovendringen.

Med 10 min til rådighet må vi fatte oss i korthet. Vedlagt følger det dokumentet som redegjør for våre hovedinnspill.

Vedlegg: Notat til Stortinget

Lovforslaget tar ikke tak i utfordringene!

NOBO har sendt inn  høringsuttalelsen til forslagene til endring i barnevernloven.
Dette er hovedkonklusjonene i høringssvaret:

1.    NOBO er meget skuffet over at den omfattende evaluering av Bufetat ikke viser igjen i lovforslagets del 2. I stedet inneholder høringsnotatet flere forslag som vil begrense kommunenes handlingsrom. Dette høringsnotatet bidrar ikke til å løse strukturutfordringene i barnevernet i Norge.

 2.    NOBO mener at Bufetats rolle bør avgrenses vesentlig, i første omgang ved at fagteamene nedlegges i sin nåværende form og ved at kommunenes rolle som bestillere av tiltak rendyrkes. Det må som følge av denne omleggingen overføres vesentlige stillingsressurser fra Bufetat til kommunebarnevernet

 3.    NOBO er i hovedsak positiv til de forslag som er lagt fram til styrking av rettssikkerhet og medvirkning i kapittel 3. På noen områder har vi fremmet forslag til forbedring og presisering av forslagene.

Du kan lese høringsuttalelsen i sin helhet her: Høringsuttalelse fra NOBO

NOBO med nye høringsuttalelser

Nobo er som kjent fast høringsinstans overfor BLD. I september avgav NOBO to høringsuttalelser hhv til:

1. Forslag til endringer i Barneloven. BLD foreslår å overføre ansvaret for såkalt "beskyttet tilsyn" i forbindelse med fastsetting av samvær etter Barneloven til barneverntjenesten. NOBO er skeptiske til at de nye bestemmelsene vil føre til en domstolspraksis med økt samvær i saker der barn burde blitt beskyttet, i strid med den uttalte målsetting med forslaget. De økonomiske konsekvensene av forslaget er også undervurdert.

2. NOU 2012:5: Bedre beskyttelse av barns utvikling (Raundalen-utvalget) har levert en spennende innstilling der det foreslås "utviklingsstøttende omsorg" som et nytt bærende prinsipp for barnevernet. NOBO er positive til forslagene i NOU-en, med ett unntak: Vi tror en rettighetsfesting av barnevernloven ikke vil føre til økt beskyttelse av barn, men til økte forventninger om kompenserende hjelpetiltak og økt byråkrati.

Forskrifter om rettigheter og bruk av tvang i institusjon

NOBO avgav før jul høringsuttalelse til nye forskrifter om tvangsbruk i institusjon. NOBO mener forslaget bør bidra til styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer ved å gi

• adgang for institusjoner til å gi resttriksjoner for hvilke nettsider beboerne kan surfe på
• adgang til å iverksette urinprøvetaking uten samtykke ved alvorlig  mistanke om rusing uavhenig av plasseringsparagraf

I tillegg mener NOBO at det er Institusjonen som normalt skal varsle foresatte ved rømming.

---

Høringsuttalelse fra Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO) - REVIDERING AV FORSKRIFT OM RETTIGHETER OG BRUK AV TVANG UNDER OPPHOLD I BARNEVERNINSTITUSJON

Hva saken gjelder
Høringsuttalelse fra Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO) til forslag til revidert forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften).
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har satt høringsfristen til 15. november 2010.
Det er avtalt at Norsk barnevernlederorganisasjon sender uttalelsen innen 19. november.

Bakgrunn
Bakgrunnen for høringen blir omtalt i høringsbrevet fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, datert 17.08.10:
”Barnevernloven § 5-9 omhandler rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon. Nærmere presiseringer er fastsatt i rettighetsforskriften. Forskriften inneholder bestemmelser som ivaretar den enkelte beboers personlige integritet og rettsikkerhet under institusjonsoppholdet. Videre inneholder den bestemmelser om hvilke tvangstiltak institusjonen kan benytte overfor beboerne.
Menneskerettighetene, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon, gir rettigheter til barn plassert på institusjon og setter rammer for bruk av tvang. Barnevernloven og forskriftene til loven er basert på dette.
Departementet har gjennom flere år mottatt innspill fra ulike aktører angående rettighetsforskriften. Disse innspill har vært en viktig del av underlaget for arbeidet. Vi er kjent med at barn som plasseres på barneverninstitusjoner både har større og mer omfattende atferdsproblemer og rusproblemer enn tidligere. I tillegg byr den samfunnsmessige utviklingen på nye utfordringer i å begrense ungdommers kontakt med nettverk som kan fremme negativ utvikling.

Med bakgrunn i ovenstående har departementet gjennomgått rettighetsforskriften med sikte på mulige forbedringer og presiseringer. Departementet foreslår i høringsnotatet ikke i særlig grad å utvide adgangen til å bruke tvang, da det etter vår oppfatning allerede finnes hjemler som dekker de aktuelle situasjoner. Vi har imidlertid sett et klart behov for å tydeliggjøre den adgangen til bruk av tvang som allerede følger av gjeldende rett. En sentral del av høringsnotatet tar derfor sikte på å definere hvor grensen går mellom beboerens rett til personlig integritet og de ansattes adgang til å sette inn tiltak som begrenser denne retten. I den forbindelse søker vi å redegjøre hva som ligger i institusjonens ansvar for å gi beboerne forsvarlig omsorg. Det har vært viktig å drøfte hvilke begrensninger som kan settes ut fra omsorgsansvaret, i motsetning til de mer inngripende tvangstiltak som krever en særskilt hjemmel i forskriften.”

I tillegg til å presisere gjeldende rett har vi foreslått noen materielle endringer. Vi har blant annet forslag om å utvide bestemmelsen om begrensninger i retten til telefonkontakt og lignende til å gjelde alle elektroniske kommunikasjonsmidler. Vi foreslår også å fjerne dagens adgang til å nekte beboerne å ta med seg mobiltelefon, samtidig som vi presiserer adgangen til å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler som brukes i strid med fastsatte begrensninger.

2
Videre foreslår departementet å utvide bestemmelsen som gjelder bevegelsesbegrensninger for atferdsplasserte, slik at det også kan fastsettes begrensninger i adgangen til å bevege seg fritt innenfor institusjonen, dersom det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen.
Når det gjelder urinprøver har departementet et forslag om at alle beboere, uavhengig av plasseringsgrunnlag, skal få mulighet til å samtykke til urinprøvetaking.
Vi forslår også å utvide adgangen til å foreta kroppsvisitasjon og ransaking til å gjelde når institusjonen har begrunnet mistanke om at beboer oppbevarer tyvegods, skadelige medikamenter og brukerutstyr.

Forslag til høringsuttalelse:
Norsk barnevernlederorganisasjon støtter i all hovedsak de endringer, presiseringer og nye forslag som presenteres i høringsnotatet. Vi ønsker særlig å understreke følgende:

• Vi synes det er bra at det inntas en formålsbestemmelse i forskriften
• Vi ser det også som en hensiktsmessig forbedring av forskriften å skille mellom ”ansvaret for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte” og ”hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen.”
• Det er bra at forskriften understreker "rett til personlig integritet" , men forskriften bør i større grad understreke "barn og unges rett til omsorg, i foreldrenes sted":
• Institusjoner må ha rett til å foreta "vanlige foreldrestrategier” med vekt på
• styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer
• Norsk Barnevernlederorganisasjon har merknader på noen punkter, som omtales i det følgende:
• Styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer
• Vern om personlig integritet
• Elektroniske kommunikasjonsmidler
• Urinprøver
• Varslingsrutiner ved rømming

Formålsbestemmelsen - Styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer

Departementets forslag:
§ 1 Formål
Formålet med denne forskriften er å sikre at institusjonen gir beboerne forsvarlig omsorg og behandling. Institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi beboerne vern og beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling, oppfølging av skole og fritidsaktiviteter, stabil og god voksenkontakt, opplevelse av mestring og å bli sett og hørt, samt å lære beboerne respekt og toleranse. Hva som er å anse som forsvarlig omsorg vil avhenge av beboerens alder og modenhet.
Formålet er videre å sikre at beboerne blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet, og at rettssikkerheten til beboerne blir ivaretatt

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer :
Norsk barnevernlederorgansiasjon mener det er bra at det inntas en formålsbestemmelse i forskriften. Vi er imidlertid av av den oppfatning at institusjonene trenger å få styrket voksenautoritet og økte muligheter til å utøve "vanlige foreldrestrategier". Dette er viktig både for barn og unge som er omsorgsplaasert på grunn av omsorgssvikt, og også for ungdom med

3
atferdsvansker. Vi ser styrket voksenautoritet i institusjoner som en rettighet for at barn og unge skal sikres god omsorg og gode utviklingsmuligheter under institusjonsopphold.
Norsk barnevernlederorgansisajon foreslår derfor følgende tilføyelse og endring i § 1 Formål:
Formålet er videre å sikre at beboerne blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet med styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer , og at rettssikkerheten til beboerne blir ivaretatt

Vern om personlig integritet
Departementets forslag:
§ 7. Vern om personlig integritet
Institusjonen skal drives på en slik måte at beboerens personlige integritet blir ivaretatt.
Den enkelte beboer skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt dette lar seg forene med formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte, herunder er forenelig med beboerens alder og modenhet. Likeså skal bestemmelsesretten la seg forene med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om vern av personlig integritet:
For å belyse hvor det skal trekkes grenser mot vernet av den personlige integritet, bruker høringsnotatet et eksempel der beboeren bruker klær som virker støtende på andre beboere.
”Klær med symboler og klær som gjenspeiler en bestemt type holdning/identitet må betraktes som et individs rett til uttrykksfrihet. Dersom beboeren bruker klær som virker støtende på andre beboere, for eksempel t-skjorte med narko- propaganda, skal institusjonen av hensyn til respekt og toleranse for andre beboere, rettlede og veilede den enkelte beboer. Institusjonen kan ikke med makt ta t-skjorten av ungdommen. Det er derfor viktig at institusjonens ansatte benytter sin faglige kompetanse i slike tilfeller.” (Høringsnotatet s.10)

Norsk Barnevernlederforbund mener det er en uheldig tolkning av ytringsfriheten dersom
ungdom med rusproblemer på institusjon skal kunne reklamere for narkotiske stoffer på institusjonsområdet. Å reklamere for narkotiske stoffer står i motsetning til grunnlaget for plassering i institusjon, og narkotiske stoffer er forbudt å selge etter norsk lov. Departementet legger i samme forskrift opp til friere tilgang til elektroniske kommunikasjonsmidler, noe som gjør at enhver ungdom står fritt til å gjøre de samme ytringer i sosiale medier, blogger og som innlegg på debattsider. Norsk Barnevernlederforbund er av den oppfatning at det er tilstrekkelig for å ivareta ytringsfriheten.

Det vil være hensiktsmessig at samme argumentasjon brukes for lignende motsetninger mellom ungdommenes ytringsfrihet og institusjonenes formål, det være seg kriminalitet, vold eller overgrep.

I høringsnotatet står det: Institusjonen kan ikke med makt ta t-skjorten av ungdommen.
Det er derfor viktig at institusjonens ansatte benytter sin faglige kompetanse i slike tilfeller.
Norsk barnevernorganisasjon enig i formuleringene. Vi mener imidlertid at institusjonen ut i fra sitt omsorgsansvar og hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen, må ha adgang til å nekte beboere å oppholde seg i fellesrom, dersom beboeren bruker klær som støter andre beboere. Dette anser vi som en del av det å utøve foreldreautoritet. VI mener vanlige foreldrestrategier bør styrkes i institusjoner. Det foreslås ikke endringsforslag, men at dette håndteres innenfor de nye paragrafene 7, 8 og 9. Vi ønsker imidlertid presiseringer eller endringer i departementets grensedragninger, siden en må regne med at de vil bli henvist til i utøvelsen av forskriften.

4
Elektroniske kommunikasjonsmidler
Departementets forslag:
§ 11. Elektroniske kommunikasjonsmidler
Beboeren skal fritt kunne benytte elektroniske kommunikasjonsmidler under institusjonsoppholdet. Institusjonen kan likevel begrense bruken i kraft av sitt ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte og institusjonens ansvar for driften, herunder hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet for en helt kortvarig periode når beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å begrense bruken.

§ 23. Elektroniske kommunikasjonsmidler
Institusjonen kan nekte beboeren å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet når beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk. Institusjonen må fortløpende vurdere om tvangen skal opprettholdes.

Bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet. Det er ikke adgang til å nekte beboere å ha kontakt med advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Avgjørelse om å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon:
Vi er av den oppfatning at institusjonene trenger å få styrket autoritet og økte muligheter til å utøve vanlige foreldrestrategier. Vi ønsker derfor at institusjoner skal ha mulighet til å gi restriksjoner i hvilke sider det kan surfes på. Dette kan gjøres gjennom blokkering av nettsider gjort direkte i institusjonens router/aksesspunkt.

Urinprøver
Departementets forslag:
§ 16. Urinprøver
Institusjonen kan ikke kreve at beboer avlegger urinprøver.
Beboeren kan samtykke til å avlegge urinprøver. Samtykke kan gis under oppholdet. Samtykket skal være skriftlig. Er beboer under 15 år, skal også de med foreldreansvaret samtykke. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake.
Institusjonen skal ha regler for avleggelse av urinprøver. Beboer skal gjøres kjent med reglene for urinprøvetaking før samtykke kan gis. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med Helsedirektoratets retningslinjer for slike prøver.
Avgjørelse om å avlegge urinprøver skal protokollføres, begrunnes og forelegges
tilsynsmyndigheten.

§ 24. Urinprøver
Ved plassering etter § 4-24 kan urinprøver kreves avlagt dersom det følger av fylkesnemndas vedtak.
Beboeren kan samtykke til å avlegge urinprøver. Samtykke kan gis både ved inntak og under oppholdet. Samtykket skal være skriftlig. Er beboer under 15 år, skal også de med foreldreansvaret samtykke. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake.
Institusjonen skal ha regler for når urinprøver kan kreves avlagt og for prosedyrer rundt avleggelsen. Beboer skal gjøres kjent med reglene for urinprøvetaking ved inntak i

5
institusjonen. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med Helsedirektoratets retningslinjer for slike prøver. Avgjørelse om å avlegge urinprøver skal protokollføres, begrunnes og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om foreldreansvaret:
Det skal mye til før foreldre blir fratatt foreldreansvaret. Det er i mange situasjoner problematisk å få tak i foreldrene; da de for eksempel kan være i et rusmiljø, til behandling eller i et fengsel i utlandet. I tillegg skal forskriften også gjelde ved plasseringer av enslige mindreårige i omsorgsentre og det er naturlig å ta med at verger har foreldreansvaret for denne gruppen.

Vi foreslår derfor foreslår derfor at setningen endres til:
Er beboer under 15 år, skal også en av de med foreldreansvaret samtykke, verge, eller barneverntjenesten når det ikke lykkes å få innhentet samtykke.
Kommentar fra Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om samtykke til å avlegge urinprøver:

Vi er av den oppfatning at institusjonene trenger å få styrket autoritet og økte muligheter til å utøve foreldreautoritet. Det er svært bekymringsfullt at omsorgsplasserte ungdommer utvikler rusproblemer i løpet av opphold i institusjoner. Vi beklager at ungdom, som er plassert på grunn av foreldrenes mangelfulle omsorg, fortsatt plasseres på samme institusjon som unge plassert på grunn av sin adferd. Vi er av den oppfatning at man må forvente at institusjonene har et høyt faglig nivå for å kunne håndtere rusproblemer hos unge, men at de samtidig må utrustes med nødvendige kontrollverktøy.

I dag kan ikke institusjonene kreve at beboeren avlegger urinprøver. Departementet ønsker å innføre at alle beboere kan samtykke til urinprøvetaking og begrunner dette med i smitteeffekten: ”Barn som ikke benyttet rusmidler ved plasseringstidspunktet kan dermed utvikle rusproblemer under institusjonsoppholdet”. Departementet mener at beboeren skal ha mulighet til å samtykke til urinprøvetaking for bevise at han/hun ikke ruser seg. Kommunen stiller spørsmål ved om en har tatt tilstrekkelig hensyn til rusmisbrukets dynamikk, ved å anta at en beboer som ikke er plassert på bakgrunn av adferdsproblemer, skulle ønske å samarbeide om urinprøvetaking, dersom beboeren har begynt å ruse seg på institusjonen.

For å få kunne kreve en urinprøve av en ungdom som i utgangspunktet er omsorgsplassert i en institusjon og ikke samarbeider om dette, må man gjennom en ny fylkesnemndsbehandling.
Norsk barnevernlederforbund mener det legges opp til unødvendig byråkrati. Man må påberegne opptil et halvt års ventetid før en slik sak er behandlet av nemnda. Et begynnende rusproblem kan dermed eskalere betydelig før hjelpeapparatet gis nødvendige virkemidler til å utøve kontroll. Det er helt vesentlig at institusjonen får den nødvendige myndighet til å kunne gripe inn for å stoppe en uheldig utvikling for ungdom før problemene eskalerer ytterligere.
Institusjoner som er satt til å håndtere barn og unges rusproblemer må gis en adgang til å kreve avleggelse av urinprøver av alle beboere, uavhengig av plasseringsvedtak. Dersom adgangen til dette ikke er formulert som et fylkesnemndsvedtak, må barneverntjenesten kunne gi denne adgangen. Det legges til grunn at dette gjelder ved alvorlig mistanke om rusing og der samtykke til urinprøver er forsøkt. Dette forslaget vil kreve justeringer av barnevernloven. Erfaringer fra de siste par år viser at en slik endring er nødvendig.

6
Rømming
Departementets forslag:
§ 19. Tilbakeføring ved rømming
Med rømming forstås de tilfeller hvor beboeren forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær.
Ved rømming skal institusjonen straks varsle barneverntjenesten. Institusjonen skal varsle politiet med mindre dette ikke er nødvendig. Beboerens foresatte bør varsles så raskt som mulig. Varsling av foresatte skal som hovedregel foretas av barneverntjenesten.
Når beboeren rømmer, skal institusjonen, om mulig i samarbeid med foresatte og barneverntjenesten, prøve å bringe beboeren frivillig tilbake til institusjonen.
Dersom plasseringsgrunnlaget gir adgang til det, kan beboeren om nødvendig bringes tilbake til institusjonen mot sin vilje.

Enhver tilbakeføring skal skje så skånsomt som mulig, og på en måte som ivaretar beboerens integritet.

Ved hver tilbakeføring skal det skrives en rapport om forholdet, hvor beboeren har anledning til å uttale seg. I de tilfeller beboeren bringes tilbake mot sin vilje, skal tilbakeføringen protokollføres og begrunnes. Protokollen skal sendes barneverntjenesten og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om rømming:
Norsk barnevernlederforbund er i all hovedsak i enig i foreslåtte prosedyrer ved rømming
med unntak av ansvar for å varsle foresatte. Det er institusjonen som ivaretar den daglige omsorgen for ungdom på institusjon, og det er vesentlig at biologiske foreldre orienteres så raskt som mulig ved eventuelle rømminger. Dersom ungdom rømmer på kveldstid eller i helger, er det svært ulike vaktordninger i kommunene. Det virker derfor uhensiktsmessig at varsling av foresatte skal avventes til man når ansatte i barneverntjenesten. Barneverntjenesten vil imidlertid ha et ansvar for videre oppfølging av foresatte i forhold til rømmingen i etterkant.

Norsk barnevernlederorganisasjon foreslår følgende endring:
Beboerens foresatte bør varsles så raskt som mulig. Varsling av foresatte skal som hovedregel foretas av institusjonen.

Vedlegg

7
Vedlegg
Departementets forslag til revidert forskrift
Kapittel 1. Generelle bestemmelser
§ 1 Formål

Formålet med denne forskriften er å sikre at institusjonen gir beboerne forsvarlig omsorg og behandling. Institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi beboerne vern og beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling, oppfølging av skole og fritidsaktiviteter, stabil og god voksenkontakt, opplevelse av mestring og å bli sett og hørt, samt å lære beboerne respekt og toleranse. Hva som er å anse som forsvarlig omsorg vil avhenge av beboerens alder og modenhet.
Formålet er videre å sikre at beboerne blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet, og at rettssikkerheten til beboerne blir ivaretatt.

§ 2 Virkeområde
Forskriften gjelder ved alle plasseringer av barn på institusjoner som omfattes av barnevernloven kapittel 5 og omsorgssentre for mindreårige som omfattes av barnevernloven kapittel 5 A.

§ 3 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for institusjonen, har taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7.

§ 4. Innsyn i opplysninger og oppbevaring og behandling av opplysninger
Beboerens rett til å se opplysninger om seg selv følger av lov av 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 18 mv.
Personopplysninger skal behandles i henhold til personopplysningsloven med forskrifter.

§ 5. Medisinsk tilsyn og behandling
Den enkelte beboer har rett til nødvendig medisinsk tilsyn og behandling under institusjonsoppholdet.

§ 6. Oppbevaring av økonomiske midler m.m.
Institusjonen skal sørge for at beboerne kan oppbevare private eiendeler, penger mv. på en forsvarlig måte. Dersom en beboer av hensyn til f.eks. alder ikke kan ta hånd om slike eiendeler, har institusjonen plikt til å oppbevare dem på en forsvarlig måte.
Institusjonen skal føre oversikt over penger og private eiendeler som den mottar til oppbevaring fra beboeren.

Kapittel 2. Beboerens rettigheter
§ 7. Vern om personlig integritet
Institusjonen skal drives på en slik måte at beboerens personlige integritet blir ivaretatt.
Den enkelte beboer skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt dette lar seg forene med formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte, herunder er forenelig med beboerens alder og modenhet. Likeså skal bestemmelsesretten la seg forene med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

Innenfor de rammer som følger av annet ledd skal institusjonen bl.a.:
a) sørge for at beboeren får ivaretatt retten til å bli hørt og retten til medbestemmelse, herunder får delta ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved avgjørelsen av andre forhold som berører beboeren,

b) legge til rette for at beboeren får ivaretatt sine personlige interesser og delta i ønskede fritidsaktiviteter,

c) vise respekt for og ta hensyn til beboerens og foreldrenes livssyn og kulturelle bakgrunn,

8

d) vise respekt for beboerens rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Beboeren skal ikke utsettes for utilbørlig påvirkning eller påtrykk av livssynsmessig, politisk eller ideologisk art.

§ 8. Forbud mot innskrenkninger i beboernes rettigheter
Det kan ikke inngås avtaler eller innføres husordensregler, rutiner eller lignende som innskrenker beboernes rettigheter etter denne forskriften. Husordensregler, rutiner eller lignende må ikke anvendes på en måte som vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet.

§ 9. Adgangen til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område
Beboeren skal ha rett til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som fastsettes ut fra institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte og ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen.
Beboeren skal i størst mulig grad kunne nyttiggjøre seg de tilbud som finnes i lokalsamfunnet, herunder skole- og fritidstilbud.

§10. Samvær og besøk i institusjonen
Beboeren skal fritt kunne motta besøk og ha det samvær med andre som han/hun ønsker under institusjonsoppholdet, med mindre noe annet følger av fylkesnemndas vedtak. Institusjonen kan likevel begrense samvær og besøk i kraft av sitt ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte. Institusjonen kan også fastsette regler ut fra institusjonens ansvar for driften, herunder hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen.
Institusjonen skal legge forholdene til rette slik at det kan gjennomføres gode samvær og besøk for den enkelte beboer.

Institusjonen skal arbeide for å fremme kontakten mellom beboeren og familie/pårørende, dersom slikt samvær ikke er regulert eller avskåret i fylkesnemndas eller barneverntjenestens vedtak. Institusjonen skal herunder legge forholdene til rette slik at foreldre som har små barn på institusjonen skal kunne ta del i barnets stell og gis overnattingsmuligheter.

§ 11. Elektroniske kommunikasjonsmidler
Beboeren skal fritt kunne benytte elektroniske kommunikasjonsmidler under institusjonsoppholdet. Institusjonen kan likevel begrense bruken i kraft av sitt ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte og institusjonens ansvar for driften, herunder hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet for en helt kortvarig periode når beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å begrense bruken.

Kapittel 3 Bruk av tvang
§ 12. Kroppsvisitasjon

Institusjonens styrer eller stedfortreder kan, ved inntak eller under oppholdet i institusjonen, bestemme at det skal foretas kroppsvisitasjon av beboer dersom det foreligger begrunnet mistanke om at beboeren besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige medikamenter, for eksempel dopingmidler, samt utstyr til bruk av rusmidler og andre skadelige medikamenter.

Kroppsvisitasjon kan bare omfatte kroppens overflater, munnhulen, samt gjennomsøking av klær.

Dersom beboeren eller ansatt som skal foreta kroppsvisitasjon ønsker det, skal kroppsvisitasjon gjennomføres med to ansatte til stede. Kroppsvisitasjonen skal foretas av personer med samme kjønn som beboeren, og skal skje så skånsomt som mulig.

Avgjørelsen om kroppsvisitasjon skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 13. Ransaking av rom og eiendeler
Institusjonens styrer eller stedfortreder kan, ved inntak eller under oppholdet i institusjonen, bestemme at det skal foretas ransaking av beboerens rom eller eiendeler dersom det foreligger begrunnet mistanke om at beboeren besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige

9
medikamenter, for eksempel dopingmidler, samt utstyr til bruk av rusmidler og andre skadelige medikamenter.

Ransaking av rom og eiendeler skal foretas mens beboeren er til stede, med mindre dette er uforholdsmessig vanskelig fordi beboeren har forlatt institusjonen uten samtykke, ikke ønsker å være til stede eller lignende. Ransakingen skal skje så skånsomt som mulig.
Avgjørelsen om ransaking av rom eller eiendeler skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 14. Beslaglegging, tilintetgjøring eller overlevering til politiet
Farlige gjenstander, rusmidler og andre skadelige medikamenter, for eksempel dopingmidler, samt utstyr til bruk av rusmidler og andre skadelige medikamenter som blir funnet ved inntak eller under opphold i institusjonen, kan beslaglegges, tilintetgjøres eller overleveres til politiet. Ulovlige rusmidler, medikamenter eller gjenstander skal overleveres til politiet. Tyvegods som beslaglegges skal overleveres til politiet eller tilbakeleveres til rette eier.
Avgjørelse om beslaglegging og tilintetgjøring skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten. Det skal fremgå av vedtaket hva som er beslaglagt eller tilintetgjort.

§ 15. Beboernes korrespondanse
Det er ikke tillatt å føre kontroll med beboernes korrespondanse, herunder elektronisk korrespondanse.

Beboerne skal fritt kunne sende og motta post. Post som kommer inn til institusjonen kan likevel kontrolleres når det er begrunnet mistanke om at forsendelsen inneholder rusmidler eller farlige gjenstander.

Kontrollen skal foregå ved at posten åpnes av institusjonens leder eller stedfortreder i nærvær av postens mottaker eller avsender.

Avgjørelse om kontroll med korrespondanse skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og
forelegges tilsynsmyndigheten.

Ved klage over vedtak om kontroll skal ikke kontrollen foretas før klagebehandlingen er avsluttet.

§ 16. Urinprøver
Institusjonen kan ikke kreve at beboer avlegger urinprøver.
Beboeren kan samtykke til å avlegge urinprøver. Samtykke kan gis under oppholdet. Samtykket skal være skriftlig. Er beboer under 15 år, skal også de med foreldreansvaret samtykke. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake.

Institusjonen skal ha regler for avleggelse av urinprøver. Beboer skal gjøres kjent med reglene for urinprøvetaking før samtykke kan gis. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med

Helsedirektoratets retningslinjer for slike prøver.
Avgjørelse om å avlegge urinprøver skal protokollføres, begrunnes og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 17. Bruk av tvang eller makt
Tvangsmedisinering, fysisk refsing, isolasjon, mekaniske tvangsmidler eller annen bruk av tvang eller makt er ikke tillatt verken i straffe-, behandlings- eller oppdragelsesøyemed. Mindre inngripende fysisk tvang eller makt, som for eksempel kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom, kan imidlertid anvendes når dette er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg.

§ 18. Tvang i akutte faresituasjoner
Dersom det er uomgjengelig nødvendig for å avverge fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom, kan det etter alminnelige nødretts- og nødvergebetraktninger, jf. straffeloven § 47 og § 48, anvendes nødvendig tvang. Det er imidlertid en forutsetning at lempeligere midler vurderes som nytteløse eller har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige.

Tvangsbruken må i slike tilfeller ikke overstige det som er nødvendig for å avverge skaden. Tiltaket skal opphøre straks skaden eller faren er avverget.

10
Tvangsmedisinering må i slike tilfeller bare besluttes av og utføres av kompetent medisinsk personell.

Dersom situasjonen gjør det nødvendig å isolere beboeren, jf. første ledd, skal minst en av personalet alltid være til stede i rommet eller i naborom med ulåst dør til isolatet. Isolering er bare tillatt i rom med vindu og med minst 8m2 gulvflate. Bruk av isolat kan besluttes av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt. Avgjørelse om å bruke tvang skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 19. Tilbakeføring ved rømming
Med rømming forstås de tilfeller hvor beboeren forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær.

Ved rømming skal institusjonen straks varsle barneverntjenesten. Institusjonen skal varsle politiet med mindre dette ikke er nødvendig. Beboerens foresatte bør varsles så raskt som mulig. Varsling av foresatte skal som hovedregel foretas av barneverntjenesten.
Når beboeren rømmer, skal institusjonen, om mulig i samarbeid med foresatte og barneverntjenesten, prøve å bringe beboeren frivillig tilbake til institusjonen.
Dersom plasseringsgrunnlaget gir adgang til det, kan beboeren om nødvendig bringes tilbake til institusjonen mot sin vilje.

Enhver tilbakeføring skal skje så skånsomt som mulig, og på en måte som ivaretar beboerens integritet.

Ved hver tilbakeføring skal det skrives en rapport om forholdet, hvor beboeren har anledning til å uttale seg. I de tilfeller beboeren bringes tilbake mot sin vilje, skal tilbakeføringen protokollføres og begrunnes. Protokollen skal sendes barneverntjenesten og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kapittel 4 Særlige regler ved plassering etter §§ 4-24 og 4-26
§ 20. Forskriftens anvendelse overfor beboere plassert etter § 4-24 og § 4-26
Bestemmelsene i forskriftens kapittel 1, 2, 3 og 5 gjelder tilsvarende overfor beboere som er plassert etter § 4-24 og § 4-26, med de særregler som følger av dette kapitlet. Dette gjelder også beboere som er plassert ved midlertidige vedtak etter barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum.

§ 21. Begrensninger i adgangen til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område
Institusjonen kan begrense beboerens adgang til å forlate institusjonsområdet og til å bevege seg fritt innenfor institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen. Institusjonen må fortløpende vurdere om tvangen skal opprettholdes.
Avgjørelsen om å begrense adgangen til å forlate institusjonsområdet og til å bevege seg fritt innenfor institusjonsområdet skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 22. Besøk i institusjonen
Institusjonen kan nekte beboeren besøk hvis det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen. Institusjonen må fortløpende vurdere om tvangen skal opprettholdes.

Besøk kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet. Det er ikke adgang til å nekte beboeren besøk av advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende. Avgjørelse om å nekte beboeren besøk skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 23. Elektroniske kommunikasjonsmidler
Institusjonen kan nekte beboeren å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet når beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk. Institusjonen må fortløpende vurdere om tvangen skal opprettholdes.

Bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet. Det er ikke adgang til å nekte beboere å ha kontakt med advokat,

11
barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Avgjørelse om å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 24. Urinprøver
Ved plassering etter § 4-24 kan urinprøver kreves avlagt dersom det følger av fylkesnemndas vedtak.

Beboeren kan samtykke til å avlegge urinprøver. Samtykke kan gis både ved inntak og under oppholdet. Samtykket skal være skriftlig. Er beboer under 15 år, skal også de med foreldreansvaret samtykke. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake.
Institusjonen skal ha regler for når urinprøver kan kreves avlagt og for prosedyrer rundt avleggelsen. Beboer skal gjøres kjent med reglene for urinprøvetaking ved inntak i institusjonen. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med Helsedirektoratets retningslinjer for slike prøver. Avgjørelse om å avlegge urinprøver skal protokollføres, begrunnes og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kapittel 5. Klage
§ 25. Klage over brudd på forskriften
Dersom beboeren selv eller de foresatte mener det er begått brudd på forskriften, kan dette påklages til fylkesmannen.

Klager som gjelder bruk av tvang, vedtak om tvang, brudd på integritetsvernet eller andre brudd på forskriften følger reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Klagen fremmes direkte for fylkesmannen som kan prøve alle sider av saken.

Henvendelser om andre forhold knyttet til opphold på institusjonen behandles av fylkesmannen etter reglene i tilsynsforskriften § 11.

Institusjonens leder skal gjøre klageadgangen kjent for dem det gjelder, og skal levere ut skriftlig materiale om klageadgangen.

Høring om retningslinjer for gravide LAR-brukere

NOBO har i sin høringsuttalelse til nye retningslsinjer for gravide i LAR sluttet seg til dissensen i arbeidsgruppa: Det må legges avgjørende vekt på et føre var-prinsipp for barnet når en vurderer bruk av LAR under svangerskap: Det er ikke tilstrekkelig forskning som tilsier at LAR ikke er skadelig for barn i fosterlivet. NOBO reagerer på at utvalget foreslår at helsestasjonene skal utrede barnets omsorgssituasjon eter fødsel mens barneverntjenesten er gitt en meget utydelig rolle i det tverrfaglige samarbeidet.

---

NORSK BARNEVERNLEDERORGANISASJON

Høringsuttalelse til retningslinjene for gravide LAR-brukere.
Helsedirektoratet har i ekspedisjon av 24.09 2010 sendt ut Utkast til nasjonale retningslinjer for gravide i LAR. Norsk barnevernlederorganisasjon, NOBO har, etter initiativ fra Bufdir og departement, i elektronisk eksp av 13.10, samt i eget brev, blitt invitert til å avgi høringsuttalelse til utkastet.

Høringsnotatet er resultat av arbeidet i en arbeidsgruppe nedsatt av direktoratet. Arbeidsgruppen har delt seg i et flertall og et mindretall. Dette er et stort dokument med mange anbefalinger (over 200stk). NOBO ønsker å avgrense sin uttalelse til generelle kommentarer fremfor å kommentere hvert enkelt punkt. Vi har derfor ikke valgt å bruke den malen for høring som direktoratet har sendt ut. Vi tilkjennegir innledningsvis at vi støtter mindretallets syn i forhold til dissensen i saken.

Retningslinjene bærer preg av å være medisin- og helsefokusert, der behandlingshensynet overfor den gravide mor har blitt tillagt stor vekt. Det er, etter NOBOs oppfatning, ikke lagt tilstrekkelig vekt på et føre- var prinsipp overfor barnet. Helsedirektoratet legger til grunn at så lenge det ikke er nok forskning som dokumenterer at barnet blir skadet, bør en unngå at mor får abstinenser. Argumentet for dette er at hvis mor får abstinenser vil faren for tilbakefall på illegale stoffer øke. En annen tilnærming ville være å si: Så lenge det ikke er forskningsmessig belegg for at barnet ikke skades, skal hensynet til barnet veie tyngre enn hensynet til mor. NOBO mener at direktoratet gjennom dette setter mors behov foran barnets. NOBO minner om at barnekonvensjonen teller foran menneskerettighetene og annet norsk lovverk.

Flertallet i komiteen mener det ikke er tilstrekkelig dokumentert at barnet blir skadet og vil hindre tilbakefall med å øke dosen med Lar-preparater fremfor å redusere dosen med tanke på barnet. Mindretallet mener det er tilstrekkelig dokumentert at barnet tar skade og ønsker at Lar-brukerne blir trappet ned på samme måte som andre rusmisbrukere. Det virker som om den underliggende begrunnelse er uenighet om hvorvidt det å bruke tvang overfor rusmisbrukere er riktig. Bruk av tvang overfor gravide rusmisbrukere er nettopp begrunnet ut ifra barnets behov. NOBO vil framholde at lovverket i dag gir tilstrekkelig lovmessige virkemidler til å sikre barnet et rusfritt svangerskap forutsatt at mors behandlingskontakter gjør hjelpeapparatet oppmerksom på graviditeten.

Dissensen er underskrevet av de som behandler barna etter fødsel og støttes av NOBO , selv om den barnevernfaglig representant i komiteen ikke støttet dissensen.
Ansvaret for utredning av foreldrenes omsorgskompetanse og barnets omsorgsbehov foreslås lagt til helsestasjonen (se vedlegg 3) Selv om helsestasjonen har stor kompetanse i barselomsorg, mener NOBO at helsestasjonene i landets kommuner ikke har nødvendig kompetanse til å utrede konsekvensen av mors rusbruk for barnets omsorgssituasjon. Det er bare barnevernet som har kompetanse til å utrede omsorgssituasjonen og som besitter de juridiske virkemidlene til å foreta slike vurderinger. Det er grunn til å spørre om årsaken til at direktoratet foreslår å innføre en særordning for omsorgsutredninger overfor denne spesielle gruppen?

Det er positivt at retningslinjene framholder verdien av tverrfaglige tiltakskjeder rundt barnet etter fødsel, men NOBO finner det underlig at barnevernet ikke er tillagt en mer sentral rolle enn det som framgår av kapitlene 8.2.1-8.2.3. Barnevernet bør inngå i en slik tiltakskjede med mindre særlige forhold tilsier at dette ikke er nødvendig.

Ellers finner NOBO at spørsmålet rundt når meldeplikten trer inn svært vagt formulert. (se side 89, hvor det står at bekymringen for barn/familier som ikke ønsker oppfølging må tas hånd om så snart som mulig). Se også anbefalingen nr 3 side 116, hvor det står at ved vedvarende misbruk og hvis barnet blir forsømt skal barneverntjenesten kontaktes. Her må barnevernlovens formuleringer legges til grunn. NOBO er kjent med at det er stor motvilje i mange LAR-enheter mot at barnevernet blir koplet inn i saker der kvinner blir gravid. NOBO mener det som hovedregel bør gjøres vurderinger av gravide LAR-brukeres omsorgsevne når de skal føde barn. Mange av LAR-brukerne har sidemisbruk og tilleggsproblematikk som kan være utfordrende i forhold til en foreldrerolle uavhengig av om det er etablert en LAR-oppfølging . Selv om antallet mennesker på LAR har vokst kraftig de senere år, vil det være særdeles uheldig å ”normalisere” LAR-bruk i en slik grad at en avskjærer seg fra å foreta utredninger som fokuserer på barnets situasjon.

NOBO ber derfor at det tas inn forpliktende formuleringer i retningslinjene som sikrer barna en
forsvarlig omsorg ut fra et føre-var-prinsipp.

Stavanger 28.12.2010
Gunnar Toresen
Leder NOBO

NOBO som høringsinstans (NOU 2009:8 og NOU 2009:22)

I møtet mellom BLD og NOBO i mai 2010 ble det enighet om at NOBO skal være høringsinstans for utredninger mv. Organisasjonen vil publisere disse fortløpende på barnevernledere.net. De to første høringsuttalelsene er knyttet til Befringsutvalgets arbeid om NOU 2009:8 - Kompetanseutvikling i barnevernet og NOU 2009:22 - Det du gjør, gjør det helt.

Vedlegg: NOBO sin høringsuttalelse til NOU 2009:8 og NOBO sin høringsuttalelse til NOU 2009:22

---