Forskrifter om rettigheter og bruk av tvang i institusjon

NOBO avgav før jul høringsuttalelse til nye forskrifter om tvangsbruk i institusjon. NOBO mener forslaget bør bidra til styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer ved å gi

• adgang for institusjoner til å gi resttriksjoner for hvilke nettsider beboerne kan surfe på
• adgang til å iverksette urinprøvetaking uten samtykke ved alvorlig  mistanke om rusing uavhenig av plasseringsparagraf

I tillegg mener NOBO at det er Institusjonen som normalt skal varsle foresatte ved rømming.

---

Høringsuttalelse fra Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO) - REVIDERING AV FORSKRIFT OM RETTIGHETER OG BRUK AV TVANG UNDER OPPHOLD I BARNEVERNINSTITUSJON

Hva saken gjelder
Høringsuttalelse fra Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO) til forslag til revidert forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften).
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har satt høringsfristen til 15. november 2010.
Det er avtalt at Norsk barnevernlederorganisasjon sender uttalelsen innen 19. november.

Bakgrunn
Bakgrunnen for høringen blir omtalt i høringsbrevet fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, datert 17.08.10:
”Barnevernloven § 5-9 omhandler rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon. Nærmere presiseringer er fastsatt i rettighetsforskriften. Forskriften inneholder bestemmelser som ivaretar den enkelte beboers personlige integritet og rettsikkerhet under institusjonsoppholdet. Videre inneholder den bestemmelser om hvilke tvangstiltak institusjonen kan benytte overfor beboerne.
Menneskerettighetene, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon, gir rettigheter til barn plassert på institusjon og setter rammer for bruk av tvang. Barnevernloven og forskriftene til loven er basert på dette.
Departementet har gjennom flere år mottatt innspill fra ulike aktører angående rettighetsforskriften. Disse innspill har vært en viktig del av underlaget for arbeidet. Vi er kjent med at barn som plasseres på barneverninstitusjoner både har større og mer omfattende atferdsproblemer og rusproblemer enn tidligere. I tillegg byr den samfunnsmessige utviklingen på nye utfordringer i å begrense ungdommers kontakt med nettverk som kan fremme negativ utvikling.

Med bakgrunn i ovenstående har departementet gjennomgått rettighetsforskriften med sikte på mulige forbedringer og presiseringer. Departementet foreslår i høringsnotatet ikke i særlig grad å utvide adgangen til å bruke tvang, da det etter vår oppfatning allerede finnes hjemler som dekker de aktuelle situasjoner. Vi har imidlertid sett et klart behov for å tydeliggjøre den adgangen til bruk av tvang som allerede følger av gjeldende rett. En sentral del av høringsnotatet tar derfor sikte på å definere hvor grensen går mellom beboerens rett til personlig integritet og de ansattes adgang til å sette inn tiltak som begrenser denne retten. I den forbindelse søker vi å redegjøre hva som ligger i institusjonens ansvar for å gi beboerne forsvarlig omsorg. Det har vært viktig å drøfte hvilke begrensninger som kan settes ut fra omsorgsansvaret, i motsetning til de mer inngripende tvangstiltak som krever en særskilt hjemmel i forskriften.”

I tillegg til å presisere gjeldende rett har vi foreslått noen materielle endringer. Vi har blant annet forslag om å utvide bestemmelsen om begrensninger i retten til telefonkontakt og lignende til å gjelde alle elektroniske kommunikasjonsmidler. Vi foreslår også å fjerne dagens adgang til å nekte beboerne å ta med seg mobiltelefon, samtidig som vi presiserer adgangen til å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler som brukes i strid med fastsatte begrensninger.

2
Videre foreslår departementet å utvide bestemmelsen som gjelder bevegelsesbegrensninger for atferdsplasserte, slik at det også kan fastsettes begrensninger i adgangen til å bevege seg fritt innenfor institusjonen, dersom det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen.
Når det gjelder urinprøver har departementet et forslag om at alle beboere, uavhengig av plasseringsgrunnlag, skal få mulighet til å samtykke til urinprøvetaking.
Vi forslår også å utvide adgangen til å foreta kroppsvisitasjon og ransaking til å gjelde når institusjonen har begrunnet mistanke om at beboer oppbevarer tyvegods, skadelige medikamenter og brukerutstyr.

Forslag til høringsuttalelse:
Norsk barnevernlederorganisasjon støtter i all hovedsak de endringer, presiseringer og nye forslag som presenteres i høringsnotatet. Vi ønsker særlig å understreke følgende:

• Vi synes det er bra at det inntas en formålsbestemmelse i forskriften
• Vi ser det også som en hensiktsmessig forbedring av forskriften å skille mellom ”ansvaret for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte” og ”hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen.”
• Det er bra at forskriften understreker "rett til personlig integritet" , men forskriften bør i større grad understreke "barn og unges rett til omsorg, i foreldrenes sted":
• Institusjoner må ha rett til å foreta "vanlige foreldrestrategier” med vekt på
• styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer
• Norsk Barnevernlederorganisasjon har merknader på noen punkter, som omtales i det følgende:
• Styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer
• Vern om personlig integritet
• Elektroniske kommunikasjonsmidler
• Urinprøver
• Varslingsrutiner ved rømming

Formålsbestemmelsen - Styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer

Departementets forslag:
§ 1 Formål
Formålet med denne forskriften er å sikre at institusjonen gir beboerne forsvarlig omsorg og behandling. Institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi beboerne vern og beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling, oppfølging av skole og fritidsaktiviteter, stabil og god voksenkontakt, opplevelse av mestring og å bli sett og hørt, samt å lære beboerne respekt og toleranse. Hva som er å anse som forsvarlig omsorg vil avhenge av beboerens alder og modenhet.
Formålet er videre å sikre at beboerne blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet, og at rettssikkerheten til beboerne blir ivaretatt

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer :
Norsk barnevernlederorgansiasjon mener det er bra at det inntas en formålsbestemmelse i forskriften. Vi er imidlertid av av den oppfatning at institusjonene trenger å få styrket voksenautoritet og økte muligheter til å utøve "vanlige foreldrestrategier". Dette er viktig både for barn og unge som er omsorgsplaasert på grunn av omsorgssvikt, og også for ungdom med

3
atferdsvansker. Vi ser styrket voksenautoritet i institusjoner som en rettighet for at barn og unge skal sikres god omsorg og gode utviklingsmuligheter under institusjonsopphold.
Norsk barnevernlederorgansisajon foreslår derfor følgende tilføyelse og endring i § 1 Formål:
Formålet er videre å sikre at beboerne blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet med styrket voksenautoritet innenfor rettssikkerhetsrammer , og at rettssikkerheten til beboerne blir ivaretatt

Vern om personlig integritet
Departementets forslag:
§ 7. Vern om personlig integritet
Institusjonen skal drives på en slik måte at beboerens personlige integritet blir ivaretatt.
Den enkelte beboer skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt dette lar seg forene med formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte, herunder er forenelig med beboerens alder og modenhet. Likeså skal bestemmelsesretten la seg forene med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om vern av personlig integritet:
For å belyse hvor det skal trekkes grenser mot vernet av den personlige integritet, bruker høringsnotatet et eksempel der beboeren bruker klær som virker støtende på andre beboere.
”Klær med symboler og klær som gjenspeiler en bestemt type holdning/identitet må betraktes som et individs rett til uttrykksfrihet. Dersom beboeren bruker klær som virker støtende på andre beboere, for eksempel t-skjorte med narko- propaganda, skal institusjonen av hensyn til respekt og toleranse for andre beboere, rettlede og veilede den enkelte beboer. Institusjonen kan ikke med makt ta t-skjorten av ungdommen. Det er derfor viktig at institusjonens ansatte benytter sin faglige kompetanse i slike tilfeller.” (Høringsnotatet s.10)

Norsk Barnevernlederforbund mener det er en uheldig tolkning av ytringsfriheten dersom
ungdom med rusproblemer på institusjon skal kunne reklamere for narkotiske stoffer på institusjonsområdet. Å reklamere for narkotiske stoffer står i motsetning til grunnlaget for plassering i institusjon, og narkotiske stoffer er forbudt å selge etter norsk lov. Departementet legger i samme forskrift opp til friere tilgang til elektroniske kommunikasjonsmidler, noe som gjør at enhver ungdom står fritt til å gjøre de samme ytringer i sosiale medier, blogger og som innlegg på debattsider. Norsk Barnevernlederforbund er av den oppfatning at det er tilstrekkelig for å ivareta ytringsfriheten.

Det vil være hensiktsmessig at samme argumentasjon brukes for lignende motsetninger mellom ungdommenes ytringsfrihet og institusjonenes formål, det være seg kriminalitet, vold eller overgrep.

I høringsnotatet står det: Institusjonen kan ikke med makt ta t-skjorten av ungdommen.
Det er derfor viktig at institusjonens ansatte benytter sin faglige kompetanse i slike tilfeller.
Norsk barnevernorganisasjon enig i formuleringene. Vi mener imidlertid at institusjonen ut i fra sitt omsorgsansvar og hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen, må ha adgang til å nekte beboere å oppholde seg i fellesrom, dersom beboeren bruker klær som støter andre beboere. Dette anser vi som en del av det å utøve foreldreautoritet. VI mener vanlige foreldrestrategier bør styrkes i institusjoner. Det foreslås ikke endringsforslag, men at dette håndteres innenfor de nye paragrafene 7, 8 og 9. Vi ønsker imidlertid presiseringer eller endringer i departementets grensedragninger, siden en må regne med at de vil bli henvist til i utøvelsen av forskriften.

4
Elektroniske kommunikasjonsmidler
Departementets forslag:
§ 11. Elektroniske kommunikasjonsmidler
Beboeren skal fritt kunne benytte elektroniske kommunikasjonsmidler under institusjonsoppholdet. Institusjonen kan likevel begrense bruken i kraft av sitt ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte og institusjonens ansvar for driften, herunder hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet for en helt kortvarig periode når beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å begrense bruken.

§ 23. Elektroniske kommunikasjonsmidler
Institusjonen kan nekte beboeren å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet når beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk. Institusjonen må fortløpende vurdere om tvangen skal opprettholdes.

Bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet. Det er ikke adgang til å nekte beboere å ha kontakt med advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Avgjørelse om å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon:
Vi er av den oppfatning at institusjonene trenger å få styrket autoritet og økte muligheter til å utøve vanlige foreldrestrategier. Vi ønsker derfor at institusjoner skal ha mulighet til å gi restriksjoner i hvilke sider det kan surfes på. Dette kan gjøres gjennom blokkering av nettsider gjort direkte i institusjonens router/aksesspunkt.

Urinprøver
Departementets forslag:
§ 16. Urinprøver
Institusjonen kan ikke kreve at beboer avlegger urinprøver.
Beboeren kan samtykke til å avlegge urinprøver. Samtykke kan gis under oppholdet. Samtykket skal være skriftlig. Er beboer under 15 år, skal også de med foreldreansvaret samtykke. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake.
Institusjonen skal ha regler for avleggelse av urinprøver. Beboer skal gjøres kjent med reglene for urinprøvetaking før samtykke kan gis. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med Helsedirektoratets retningslinjer for slike prøver.
Avgjørelse om å avlegge urinprøver skal protokollføres, begrunnes og forelegges
tilsynsmyndigheten.

§ 24. Urinprøver
Ved plassering etter § 4-24 kan urinprøver kreves avlagt dersom det følger av fylkesnemndas vedtak.
Beboeren kan samtykke til å avlegge urinprøver. Samtykke kan gis både ved inntak og under oppholdet. Samtykket skal være skriftlig. Er beboer under 15 år, skal også de med foreldreansvaret samtykke. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake.
Institusjonen skal ha regler for når urinprøver kan kreves avlagt og for prosedyrer rundt avleggelsen. Beboer skal gjøres kjent med reglene for urinprøvetaking ved inntak i

5
institusjonen. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med Helsedirektoratets retningslinjer for slike prøver. Avgjørelse om å avlegge urinprøver skal protokollføres, begrunnes og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om foreldreansvaret:
Det skal mye til før foreldre blir fratatt foreldreansvaret. Det er i mange situasjoner problematisk å få tak i foreldrene; da de for eksempel kan være i et rusmiljø, til behandling eller i et fengsel i utlandet. I tillegg skal forskriften også gjelde ved plasseringer av enslige mindreårige i omsorgsentre og det er naturlig å ta med at verger har foreldreansvaret for denne gruppen.

Vi foreslår derfor foreslår derfor at setningen endres til:
Er beboer under 15 år, skal også en av de med foreldreansvaret samtykke, verge, eller barneverntjenesten når det ikke lykkes å få innhentet samtykke.
Kommentar fra Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om samtykke til å avlegge urinprøver:

Vi er av den oppfatning at institusjonene trenger å få styrket autoritet og økte muligheter til å utøve foreldreautoritet. Det er svært bekymringsfullt at omsorgsplasserte ungdommer utvikler rusproblemer i løpet av opphold i institusjoner. Vi beklager at ungdom, som er plassert på grunn av foreldrenes mangelfulle omsorg, fortsatt plasseres på samme institusjon som unge plassert på grunn av sin adferd. Vi er av den oppfatning at man må forvente at institusjonene har et høyt faglig nivå for å kunne håndtere rusproblemer hos unge, men at de samtidig må utrustes med nødvendige kontrollverktøy.

I dag kan ikke institusjonene kreve at beboeren avlegger urinprøver. Departementet ønsker å innføre at alle beboere kan samtykke til urinprøvetaking og begrunner dette med i smitteeffekten: ”Barn som ikke benyttet rusmidler ved plasseringstidspunktet kan dermed utvikle rusproblemer under institusjonsoppholdet”. Departementet mener at beboeren skal ha mulighet til å samtykke til urinprøvetaking for bevise at han/hun ikke ruser seg. Kommunen stiller spørsmål ved om en har tatt tilstrekkelig hensyn til rusmisbrukets dynamikk, ved å anta at en beboer som ikke er plassert på bakgrunn av adferdsproblemer, skulle ønske å samarbeide om urinprøvetaking, dersom beboeren har begynt å ruse seg på institusjonen.

For å få kunne kreve en urinprøve av en ungdom som i utgangspunktet er omsorgsplassert i en institusjon og ikke samarbeider om dette, må man gjennom en ny fylkesnemndsbehandling.
Norsk barnevernlederforbund mener det legges opp til unødvendig byråkrati. Man må påberegne opptil et halvt års ventetid før en slik sak er behandlet av nemnda. Et begynnende rusproblem kan dermed eskalere betydelig før hjelpeapparatet gis nødvendige virkemidler til å utøve kontroll. Det er helt vesentlig at institusjonen får den nødvendige myndighet til å kunne gripe inn for å stoppe en uheldig utvikling for ungdom før problemene eskalerer ytterligere.
Institusjoner som er satt til å håndtere barn og unges rusproblemer må gis en adgang til å kreve avleggelse av urinprøver av alle beboere, uavhengig av plasseringsvedtak. Dersom adgangen til dette ikke er formulert som et fylkesnemndsvedtak, må barneverntjenesten kunne gi denne adgangen. Det legges til grunn at dette gjelder ved alvorlig mistanke om rusing og der samtykke til urinprøver er forsøkt. Dette forslaget vil kreve justeringer av barnevernloven. Erfaringer fra de siste par år viser at en slik endring er nødvendig.

6
Rømming
Departementets forslag:
§ 19. Tilbakeføring ved rømming
Med rømming forstås de tilfeller hvor beboeren forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær.
Ved rømming skal institusjonen straks varsle barneverntjenesten. Institusjonen skal varsle politiet med mindre dette ikke er nødvendig. Beboerens foresatte bør varsles så raskt som mulig. Varsling av foresatte skal som hovedregel foretas av barneverntjenesten.
Når beboeren rømmer, skal institusjonen, om mulig i samarbeid med foresatte og barneverntjenesten, prøve å bringe beboeren frivillig tilbake til institusjonen.
Dersom plasseringsgrunnlaget gir adgang til det, kan beboeren om nødvendig bringes tilbake til institusjonen mot sin vilje.

Enhver tilbakeføring skal skje så skånsomt som mulig, og på en måte som ivaretar beboerens integritet.

Ved hver tilbakeføring skal det skrives en rapport om forholdet, hvor beboeren har anledning til å uttale seg. I de tilfeller beboeren bringes tilbake mot sin vilje, skal tilbakeføringen protokollføres og begrunnes. Protokollen skal sendes barneverntjenesten og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kommentar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon om rømming:
Norsk barnevernlederforbund er i all hovedsak i enig i foreslåtte prosedyrer ved rømming
med unntak av ansvar for å varsle foresatte. Det er institusjonen som ivaretar den daglige omsorgen for ungdom på institusjon, og det er vesentlig at biologiske foreldre orienteres så raskt som mulig ved eventuelle rømminger. Dersom ungdom rømmer på kveldstid eller i helger, er det svært ulike vaktordninger i kommunene. Det virker derfor uhensiktsmessig at varsling av foresatte skal avventes til man når ansatte i barneverntjenesten. Barneverntjenesten vil imidlertid ha et ansvar for videre oppfølging av foresatte i forhold til rømmingen i etterkant.

Norsk barnevernlederorganisasjon foreslår følgende endring:
Beboerens foresatte bør varsles så raskt som mulig. Varsling av foresatte skal som hovedregel foretas av institusjonen.

Vedlegg

7
Vedlegg
Departementets forslag til revidert forskrift
Kapittel 1. Generelle bestemmelser
§ 1 Formål

Formålet med denne forskriften er å sikre at institusjonen gir beboerne forsvarlig omsorg og behandling. Institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi beboerne vern og beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling, oppfølging av skole og fritidsaktiviteter, stabil og god voksenkontakt, opplevelse av mestring og å bli sett og hørt, samt å lære beboerne respekt og toleranse. Hva som er å anse som forsvarlig omsorg vil avhenge av beboerens alder og modenhet.
Formålet er videre å sikre at beboerne blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet, og at rettssikkerheten til beboerne blir ivaretatt.

§ 2 Virkeområde
Forskriften gjelder ved alle plasseringer av barn på institusjoner som omfattes av barnevernloven kapittel 5 og omsorgssentre for mindreårige som omfattes av barnevernloven kapittel 5 A.

§ 3 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for institusjonen, har taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7.

§ 4. Innsyn i opplysninger og oppbevaring og behandling av opplysninger
Beboerens rett til å se opplysninger om seg selv følger av lov av 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 18 mv.
Personopplysninger skal behandles i henhold til personopplysningsloven med forskrifter.

§ 5. Medisinsk tilsyn og behandling
Den enkelte beboer har rett til nødvendig medisinsk tilsyn og behandling under institusjonsoppholdet.

§ 6. Oppbevaring av økonomiske midler m.m.
Institusjonen skal sørge for at beboerne kan oppbevare private eiendeler, penger mv. på en forsvarlig måte. Dersom en beboer av hensyn til f.eks. alder ikke kan ta hånd om slike eiendeler, har institusjonen plikt til å oppbevare dem på en forsvarlig måte.
Institusjonen skal føre oversikt over penger og private eiendeler som den mottar til oppbevaring fra beboeren.

Kapittel 2. Beboerens rettigheter
§ 7. Vern om personlig integritet
Institusjonen skal drives på en slik måte at beboerens personlige integritet blir ivaretatt.
Den enkelte beboer skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt dette lar seg forene med formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte, herunder er forenelig med beboerens alder og modenhet. Likeså skal bestemmelsesretten la seg forene med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

Innenfor de rammer som følger av annet ledd skal institusjonen bl.a.:
a) sørge for at beboeren får ivaretatt retten til å bli hørt og retten til medbestemmelse, herunder får delta ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved avgjørelsen av andre forhold som berører beboeren,

b) legge til rette for at beboeren får ivaretatt sine personlige interesser og delta i ønskede fritidsaktiviteter,

c) vise respekt for og ta hensyn til beboerens og foreldrenes livssyn og kulturelle bakgrunn,

8

d) vise respekt for beboerens rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Beboeren skal ikke utsettes for utilbørlig påvirkning eller påtrykk av livssynsmessig, politisk eller ideologisk art.

§ 8. Forbud mot innskrenkninger i beboernes rettigheter
Det kan ikke inngås avtaler eller innføres husordensregler, rutiner eller lignende som innskrenker beboernes rettigheter etter denne forskriften. Husordensregler, rutiner eller lignende må ikke anvendes på en måte som vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet.

§ 9. Adgangen til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område
Beboeren skal ha rett til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som fastsettes ut fra institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte og ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen.
Beboeren skal i størst mulig grad kunne nyttiggjøre seg de tilbud som finnes i lokalsamfunnet, herunder skole- og fritidstilbud.

§10. Samvær og besøk i institusjonen
Beboeren skal fritt kunne motta besøk og ha det samvær med andre som han/hun ønsker under institusjonsoppholdet, med mindre noe annet følger av fylkesnemndas vedtak. Institusjonen kan likevel begrense samvær og besøk i kraft av sitt ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte. Institusjonen kan også fastsette regler ut fra institusjonens ansvar for driften, herunder hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen.
Institusjonen skal legge forholdene til rette slik at det kan gjennomføres gode samvær og besøk for den enkelte beboer.

Institusjonen skal arbeide for å fremme kontakten mellom beboeren og familie/pårørende, dersom slikt samvær ikke er regulert eller avskåret i fylkesnemndas eller barneverntjenestens vedtak. Institusjonen skal herunder legge forholdene til rette slik at foreldre som har små barn på institusjonen skal kunne ta del i barnets stell og gis overnattingsmuligheter.

§ 11. Elektroniske kommunikasjonsmidler
Beboeren skal fritt kunne benytte elektroniske kommunikasjonsmidler under institusjonsoppholdet. Institusjonen kan likevel begrense bruken i kraft av sitt ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte og institusjonens ansvar for driften, herunder hensynet til trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet for en helt kortvarig periode når beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å begrense bruken.

Kapittel 3 Bruk av tvang
§ 12. Kroppsvisitasjon

Institusjonens styrer eller stedfortreder kan, ved inntak eller under oppholdet i institusjonen, bestemme at det skal foretas kroppsvisitasjon av beboer dersom det foreligger begrunnet mistanke om at beboeren besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige medikamenter, for eksempel dopingmidler, samt utstyr til bruk av rusmidler og andre skadelige medikamenter.

Kroppsvisitasjon kan bare omfatte kroppens overflater, munnhulen, samt gjennomsøking av klær.

Dersom beboeren eller ansatt som skal foreta kroppsvisitasjon ønsker det, skal kroppsvisitasjon gjennomføres med to ansatte til stede. Kroppsvisitasjonen skal foretas av personer med samme kjønn som beboeren, og skal skje så skånsomt som mulig.

Avgjørelsen om kroppsvisitasjon skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 13. Ransaking av rom og eiendeler
Institusjonens styrer eller stedfortreder kan, ved inntak eller under oppholdet i institusjonen, bestemme at det skal foretas ransaking av beboerens rom eller eiendeler dersom det foreligger begrunnet mistanke om at beboeren besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige

9
medikamenter, for eksempel dopingmidler, samt utstyr til bruk av rusmidler og andre skadelige medikamenter.

Ransaking av rom og eiendeler skal foretas mens beboeren er til stede, med mindre dette er uforholdsmessig vanskelig fordi beboeren har forlatt institusjonen uten samtykke, ikke ønsker å være til stede eller lignende. Ransakingen skal skje så skånsomt som mulig.
Avgjørelsen om ransaking av rom eller eiendeler skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 14. Beslaglegging, tilintetgjøring eller overlevering til politiet
Farlige gjenstander, rusmidler og andre skadelige medikamenter, for eksempel dopingmidler, samt utstyr til bruk av rusmidler og andre skadelige medikamenter som blir funnet ved inntak eller under opphold i institusjonen, kan beslaglegges, tilintetgjøres eller overleveres til politiet. Ulovlige rusmidler, medikamenter eller gjenstander skal overleveres til politiet. Tyvegods som beslaglegges skal overleveres til politiet eller tilbakeleveres til rette eier.
Avgjørelse om beslaglegging og tilintetgjøring skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten. Det skal fremgå av vedtaket hva som er beslaglagt eller tilintetgjort.

§ 15. Beboernes korrespondanse
Det er ikke tillatt å føre kontroll med beboernes korrespondanse, herunder elektronisk korrespondanse.

Beboerne skal fritt kunne sende og motta post. Post som kommer inn til institusjonen kan likevel kontrolleres når det er begrunnet mistanke om at forsendelsen inneholder rusmidler eller farlige gjenstander.

Kontrollen skal foregå ved at posten åpnes av institusjonens leder eller stedfortreder i nærvær av postens mottaker eller avsender.

Avgjørelse om kontroll med korrespondanse skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og
forelegges tilsynsmyndigheten.

Ved klage over vedtak om kontroll skal ikke kontrollen foretas før klagebehandlingen er avsluttet.

§ 16. Urinprøver
Institusjonen kan ikke kreve at beboer avlegger urinprøver.
Beboeren kan samtykke til å avlegge urinprøver. Samtykke kan gis under oppholdet. Samtykket skal være skriftlig. Er beboer under 15 år, skal også de med foreldreansvaret samtykke. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake.

Institusjonen skal ha regler for avleggelse av urinprøver. Beboer skal gjøres kjent med reglene for urinprøvetaking før samtykke kan gis. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med

Helsedirektoratets retningslinjer for slike prøver.
Avgjørelse om å avlegge urinprøver skal protokollføres, begrunnes og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 17. Bruk av tvang eller makt
Tvangsmedisinering, fysisk refsing, isolasjon, mekaniske tvangsmidler eller annen bruk av tvang eller makt er ikke tillatt verken i straffe-, behandlings- eller oppdragelsesøyemed. Mindre inngripende fysisk tvang eller makt, som for eksempel kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom, kan imidlertid anvendes når dette er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg.

§ 18. Tvang i akutte faresituasjoner
Dersom det er uomgjengelig nødvendig for å avverge fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom, kan det etter alminnelige nødretts- og nødvergebetraktninger, jf. straffeloven § 47 og § 48, anvendes nødvendig tvang. Det er imidlertid en forutsetning at lempeligere midler vurderes som nytteløse eller har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige.

Tvangsbruken må i slike tilfeller ikke overstige det som er nødvendig for å avverge skaden. Tiltaket skal opphøre straks skaden eller faren er avverget.

10
Tvangsmedisinering må i slike tilfeller bare besluttes av og utføres av kompetent medisinsk personell.

Dersom situasjonen gjør det nødvendig å isolere beboeren, jf. første ledd, skal minst en av personalet alltid være til stede i rommet eller i naborom med ulåst dør til isolatet. Isolering er bare tillatt i rom med vindu og med minst 8m2 gulvflate. Bruk av isolat kan besluttes av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt. Avgjørelse om å bruke tvang skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 19. Tilbakeføring ved rømming
Med rømming forstås de tilfeller hvor beboeren forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær.

Ved rømming skal institusjonen straks varsle barneverntjenesten. Institusjonen skal varsle politiet med mindre dette ikke er nødvendig. Beboerens foresatte bør varsles så raskt som mulig. Varsling av foresatte skal som hovedregel foretas av barneverntjenesten.
Når beboeren rømmer, skal institusjonen, om mulig i samarbeid med foresatte og barneverntjenesten, prøve å bringe beboeren frivillig tilbake til institusjonen.
Dersom plasseringsgrunnlaget gir adgang til det, kan beboeren om nødvendig bringes tilbake til institusjonen mot sin vilje.

Enhver tilbakeføring skal skje så skånsomt som mulig, og på en måte som ivaretar beboerens integritet.

Ved hver tilbakeføring skal det skrives en rapport om forholdet, hvor beboeren har anledning til å uttale seg. I de tilfeller beboeren bringes tilbake mot sin vilje, skal tilbakeføringen protokollføres og begrunnes. Protokollen skal sendes barneverntjenesten og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kapittel 4 Særlige regler ved plassering etter §§ 4-24 og 4-26
§ 20. Forskriftens anvendelse overfor beboere plassert etter § 4-24 og § 4-26
Bestemmelsene i forskriftens kapittel 1, 2, 3 og 5 gjelder tilsvarende overfor beboere som er plassert etter § 4-24 og § 4-26, med de særregler som følger av dette kapitlet. Dette gjelder også beboere som er plassert ved midlertidige vedtak etter barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum.

§ 21. Begrensninger i adgangen til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område
Institusjonen kan begrense beboerens adgang til å forlate institusjonsområdet og til å bevege seg fritt innenfor institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen. Institusjonen må fortløpende vurdere om tvangen skal opprettholdes.
Avgjørelsen om å begrense adgangen til å forlate institusjonsområdet og til å bevege seg fritt innenfor institusjonsområdet skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 22. Besøk i institusjonen
Institusjonen kan nekte beboeren besøk hvis det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen. Institusjonen må fortløpende vurdere om tvangen skal opprettholdes.

Besøk kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet. Det er ikke adgang til å nekte beboeren besøk av advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende. Avgjørelse om å nekte beboeren besøk skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 23. Elektroniske kommunikasjonsmidler
Institusjonen kan nekte beboeren å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet når beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk. Institusjonen må fortløpende vurdere om tvangen skal opprettholdes.

Bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet. Det er ikke adgang til å nekte beboere å ha kontakt med advokat,

11
barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Avgjørelse om å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler skal treffes i form av enkeltvedtak i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V og VI. Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten.

§ 24. Urinprøver
Ved plassering etter § 4-24 kan urinprøver kreves avlagt dersom det følger av fylkesnemndas vedtak.

Beboeren kan samtykke til å avlegge urinprøver. Samtykke kan gis både ved inntak og under oppholdet. Samtykket skal være skriftlig. Er beboer under 15 år, skal også de med foreldreansvaret samtykke. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake.
Institusjonen skal ha regler for når urinprøver kan kreves avlagt og for prosedyrer rundt avleggelsen. Beboer skal gjøres kjent med reglene for urinprøvetaking ved inntak i institusjonen. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med Helsedirektoratets retningslinjer for slike prøver. Avgjørelse om å avlegge urinprøver skal protokollføres, begrunnes og forelegges tilsynsmyndigheten.

Kapittel 5. Klage
§ 25. Klage over brudd på forskriften
Dersom beboeren selv eller de foresatte mener det er begått brudd på forskriften, kan dette påklages til fylkesmannen.

Klager som gjelder bruk av tvang, vedtak om tvang, brudd på integritetsvernet eller andre brudd på forskriften følger reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Klagen fremmes direkte for fylkesmannen som kan prøve alle sider av saken.

Henvendelser om andre forhold knyttet til opphold på institusjonen behandles av fylkesmannen etter reglene i tilsynsforskriften § 11.

Institusjonens leder skal gjøre klageadgangen kjent for dem det gjelder, og skal levere ut skriftlig materiale om klageadgangen.