Faglig plattform 2016 - 2018

NASJONAL BARNEVERNSPOLITIKK

Styrking av kommunalt barnevern: 

Siden 2010 har det vært politisk fokus på kommunebarnevernets rammebetingelser, med fordeling av midler til stillinger og kompetansetiltak. Bakgrunnen var økende antall meldinger og flere barn i tiltak, som ikke i tilsvarende grad ble møtt med økte ressurser til de kommunale barnevernsbudsjettene. I en situasjon hvor kommuner med presset økonomi også møter økende utgifter til plasseringstiltak i barnevernet, er det en reell fare for at stillinger som er opprettet i denne perioden inndras, hvis satsingen ikke videreføres. Det kommunale barnevernet vil bli ytterligere utarmet hvis det ikke skjer en reell kompensering til kommunene for oppgaver som overføres fra Bufetat til kommunene.

NOBO mener:

• Fokuset på kommunebarnevernets rammebetingelser må styrkes.

• Øremerking av midler til de opprettede stillingene må videreføres og utvides.

• BLD må gjennom kontroll av innrapporterte bemanningstall påse at kommunenes stillingsressurser ikke reduseres men styrkes.

• Kommunebarnevernet må kompenseres for arbeid med nye oppgaver overført fra Bufetat

Robuste kommunal barneverntjenester:

Ny ansvarsdeling med utvidet kommunalt ansvar for barnevernet stiller krav til robuste og kompetente kommunale tjenester. Det kommunale barnevernets særegne og spesifikke kompetanse om barn og unges omsorgs- og oppvekstsvilkår må ivaretas og videreutvikles.

En ny kommunestruktur vil kunne bedre forutsetningene for å styrke det kommunale barnevernet, sammen med kommunale samarbeidsløsninger. I løpet av få år er antallet kommuner som har etablert samarbeid om barnevern mer enn doblet. Parallelle prosesser med ansvarsoverføring til kommunene gjennom Samhandlingsreformen og justeringer i prioriteringsveilederen for psykisk helsevern vil påvirke kommunenes hjelpetilbud. Omstillingsarbeidet må ta utgangspunkt i lokal kompetanse og ta hensyn til regionale ulikheter. Et sentralt fokus for den videre utvikling av kommunalt barnevern må være behovet for utvikling av et kompetent og differensiert tiltaksapparat tilpasset barnas behov.

NOBO vil arbeide for:

• Tydeliggjøring av barnevernets særegne kompetanse

• Bidra til å fremme legitimiteten til det kommunale barnevernet

• Tiltaksapparatet lokalt må styrkes, i kommunene generelt og i barneverntjenestene

• Landsmøtet ber NOBOs styre utrede hvordan kommunalt barnevern organiseres og dimensjoneres for å håndtere framtidige oppgaver, herunder spørsmålet om minimumsbemanning for forsvarlige tjenester. Utredningen sendes ut på en høring blant medlemmene som grunnlag for et forpliktende standpunkt for NOBO

• Sentrale myndigheter må legge opp til drøftinger knyttet til grunnutdanningen for  arbeid på barnevernsfeltet. NOBO mener en mulig tidsramme på utdanningen bør være på 5 år.

Privatisering:

Fra 90-tallet og frem til i dag har det vært en stadig økende andel private aktører i offentlig barnevern, fra store internasjonale bedrifter til små enkeltmannsforetak. Tidligere hadde de privateide institusjoner en dominerende andel av markedet for behandling av ungdom med rus- og atferdsproblematikk. På 2000-tallet tilbyr stadig flere selskaper også andre typer tjenester til det kommunale barnevernet, i form av hjelpetiltak og fosterhjem. Også store internasjonale selskap tjener på at det er vanskelig å rekruttere fosterhjem. Det kan stilles spørsmål ved om private aktører vil vise stor nok vilje til å redusere døgnprisene ved langvarige plasseringer, når fosterhjemmene blir mer selvgående og etter hvert som problematikken avtar.

NOBO mener:

• NOBO ønsker en klarere styring fra myndighetenes side når det gjelder å regulere de store selskapene som tilbydere i det kommunale barnevernet

• NOBO har bedt Bufdir utarbeider en veileder som kommunene kan bruke i kontakt med private leverandører og vil følge opp dette

• NOBO ønsker en klarere styring fra myndighetenes side når det gjelder å regulere de private selskapene som tilbydere i det kommunale barnevernet.

   

Domstolsordningen i barnevernet:

Regjeringen la i juni 2015 frem Oxford Research AS´ evaluering av fylkesnemndene, 20 år etter at ordningen trådte i kraft. Utredningen omfattet sammenhengen mellom effektivitet, organisering og rettssikkerhet. NOBO deltok i referansegruppe. I tråd med hva NOBO tidligere har påpekt, avdekket evalueringen at saksbehandlingstiden fortsatt er for lang. Nesten 1 av 3 av de ordinære sakene hadde en saksbehandlingstid på over fire måneder i 2014. NOBO mener at de instanser som staten selv har ansvar for, må overholde frister i likhet med den kommunale barneverntjenesten. Tidsfristene i barnevernlovens § 7-14 kan gjøres forpliktende på linje med andre fristbestemmelser i loven. I evalueringen gis det en anbefaling om å etablere en skal-regel på 6 eller 7 uker. NOBO mener en saksbehandlingstid på 6 uker vil være tilfredsstillende. Det er ikke avklart på hvilken måte departementet vil følge opp anbefalingene.

NOBO ser i utgangspunktet positivt på en samling av saker som skal behandles etter barnevernloven og barneloven i ett avgjørelsesorgan. NOBO er invitert til møte i særdomstolutvalget og ser med interesse fram til utvalgets konklusjon.

NOBO mener:

• NOBO er positiv til at det settes en skal-regel på saksbehandlingsfristen for saker med forhandlingsmøte til 6 uker.

• NOBO er positive til regjeringens vurdering av opprettelse av en egen særdomstol med samling av rettslig og sakkyndig kompetanse innen barne- og familiefeltet, men avventer særdomstolutvalgets utredning før endelig tilrådning

   

Landsomfattende og hendelsesbasert tilsyn med barnevernet:

Statens helsetilsyn har det overordnede ansvaret for tilsynet med barnevernet og skal bidra til at fylkesmennene ivaretar oppgaven som tilsynsmyndighet. Statens helsetilsyn skal legge til rette for at tilsynssaker blir behandlet likt og riktig ovenfor landets kommuner og ulike barnevernvirksomheter. I helsetilsynets veileder (november 2015) beskrives hensikten med tilsyn slik: «Et hovedhensyn med tilsyn er ivaretakelse av innbyggernes rettssikkerhet. Tilsynet er lovlighetskontroll og kontroll med at virksomhetene ivaretar sine oppgaver slik at innbyggerne får forsvarlige tjenester og at det ikke begås urett.»

I dag opplever kommunene at det er stor forskjell på hvordan tilsyn gjennomføres og på fylkesmennenes vurderinger av avvik.

Forandringsfabrikken ved barnevernproffene vært aktive pådrivere i å videreutvikle barnevernet, i samarbeid med mange av landets barnverntjenester mot et sterkere barnefokus. Barnevernproffene har i 2015 engasjert seg i det arbeidet som fylkesmennene utøver når de gjennomfører tilsyn. De har invitert fylkesmennene til et samarbeid om å utvikle tilsynet mot sterkere fokus på barna og involvering av barna i tilsynet.

NOBO mener:

• NOBO vil med interesse følge med i gjennomføring av tilsynet med landets barneverntjenester og spesielt knyttet til samarbeidet med Barnevernproffene.

• Tilsyn bør gjennomføres mer forutsigbart og likt over hele landet

• Tilsyn bør gjennomføres på en måte som er tilpasset utfordringen i hver kommune, slik at det bidrar til økt forsvarlighet

Betalingsordningen for barneverntiltak utenfor hjemmet

Betalingsordningen i barnevernet er over de senere år lagt om slik at kommunene skal bære en større del av utgiftene til barneverntiltak for barn som er plassert utenfor hjemmet. I Stortingsmelding 17 «Trygghet og omsorg - Fosterhjem til barns beste» og i høringsforslaget til barnevernloven «Kvalitets- og strukturreformen» foreslås det at kommunene i sin helhet skal bære utgiftene til godgjøring og forsterkning av fosterhjem.

Virkningen av omleggingen av betalingsordningen er usikker. Budsjettsituasjonen for mange barneverntjenester er vanskeliggjort på grunn av høyere utgifter til tiltak for barn som må flyttes fra eget hjem. Dette skyldes høyere kommunal egenandel ved institusjonstiltak samt økte utgifter til fosterhjem, bl.a. på grunn av strengere refusjonsbestemmelser, økte utgifter på grunn av rekrutteringsproblematikk i et stramt fosterhjemsmarked, i tillegg til at barn er yngre ved omsorgsovertakelse, slik at hvert barn bor flere år i fosterhjem.  Det er ønskelig å kartlegge virkningene av økte omsorgs- og plasseringsutgifter på kommunenes barnevernsbudsjetter; blir barnevernbudsjettene i den enkelte kommune styrket for å møte økte egenandeler og utvikles det alternative, lokale tiltak som forutsatt?

NOBO mener

• NOBO ser med bekymring på utfordringene som spesielt små kommuner vil måtte møte ved å måtte overta alle utgifter i forbindelse med fosterhjems- institusjons og akuttilbud

• NOBO ber KS om å gjennomføre en kartlegging av virkningen av omleggingen av betalingsordningen i barnevernet på de kommunale barnevernsbudsjettene.

• Institusjonstiltak/statlige tiltak bør ha samme betalingsordning som psykiatriens betalingsordning for barn.

Bosetting av enslige mindreårige

Økt antall enslige mindreårige asylsøkere til Norge har skapt utfordringer for stat og kommuner. Endringer i refusjonsordningen øker kommunenes utgifter ved bosetting av enslige mindreårige.

Kommunene velger ulike tiltak ved bosetting av enslige mindreårige:

• Fosterhjem

• Bofellesskap med miljøpersonale

  -             Hybel med oppfølging

  -             Kort opphold i bokollektiv med overføring til hybel etter en viss botid eller alder

Det må påregnes at det er sammenheng mellom oppfølgingen enslige mindreårige har fått etter bosetting i en kommune, hvor mye skolegang de skaffer seg og hvor godt de klarer seg som voksne i det norske samfunnet. Ny refusjonsordning kan ha bidratt til at kommunene er opptatt av å dimensjonere tiltakene til de enslige mindreårige så lavt som mulig. Det er en risiko for at det velges for spinkle tiltak, med dårligere omfang og kvalitet i omsorgen enn det som norske ungdommer med tilsvarende problematikk ville ha fått ut fra sine behov.

Regjeringens varslede innstramminger i asylpolitikken, med økt bruk av midlertidig oppholdstillatelse for enslige mindreårige, vil medføre større utfordringer i omsorgs- og oppfølgingsarbeidet med de enslige mindreårige. Det må forventes at barn og unge som ikke vet om de får bli i Norge etter fylte 18 år vil være vanskeligere å motivere til skolegang og andre aktiviteter som vil bidra til økt integrering i landet og i lokalsamfunnet.

NOBO mener:

• BUFdir og/eller IMDI bør gjennomføre en oppfølgingsundersøkelse, for å kartlegge i hvilken grad ulike bosettingsformer fremmer integrering og gjennomført skolegang

• Refusjonsordningen for enslige mindreårige flyktninger må revurderes, slik at flere kommuner er villige til å bosette enslige mindreårige og tilby oppfølging som er egnet til å sikre en tilfredsstillende tilpasning til det norske samfunnet som voksne.

• Forutsigbarhet med hensyn til framtidig oppholdstillatelse vil innebære at omsorgs-, opplærings- og andre integreringstiltak vil få bedre effekt.

   

Endret oppgavefordeling mellom kommune og stat

Første april 2016 er det oppstart for forsøksordningen med endret oppgavefordeling mellom kommune og stat i barnevernet.  Formålet med forsøket er å gi kommunene et mer helthetlig ansvar for barnevernområdet, slik at kommunene er i stand til å se flere tjenester som skole, helse og barnevern i sammenheng. Dette kan forebygge mer inngripende og kostbare tiltak, som plassering utenfor hjemmet.  Forsøkskommunene vil få et helhetlig ansvar for fosterhjemsomsorgen, hjelpetiltak og større valgfrihet ved valg av omsorgsinstitusjoner samt det totale finansieringsansvaret for de nevnte tiltak.

Det er kun valgt ut tre kommuner til en forsøksordning om endret oppgavefordeling mellom kommune og stat, som kan få stor betydning for hele barnevernet. Kommunene som er valgt ut til forsøket er mellomstore kommuner med 20 000 – 26 000 innbyggere. NOBO mener at det er beklagelig at ikke en av storkommunene deltar i forsøket.

NOBO mener:

• NOBO har ved flere anledninger tatt til ordet for at kommunene bør få et utvidet og mer helhetlig ansvar for barnevernet og vil med stor interesse følge med i forsøksordningen fremover.

• Forsøksordningen med endret oppgavefordeling mellom kommune og stat bør evalueres før det fattes beslutning om hvorvidt alle kommuner skal overta ansvaret for rekruttering av fosterhjem

• NOBO mener at det må gis garantier for at ressurser overføres fra stat til kommunene for å ivareta nye oppgaver og at kommunene får forutsigbare rammebetingelser.

• NOBO mener at det bør gjennomføres en kartlegging av hvorfor det er vanskelig å rekruttere egnede fosterhjem før ansvaret blir overført kommunene. (Sett i lys av at private organisasjoner ikke ser ut til å ha de samme utfordringene)

FAGLIGE UTFORDRINGER I BARNEVERNET

Barnevernets mandat:

Årsakene til den kraftige økningen i antall barn med barnevernstiltak bør ses nærmere på av sentrale myndigheter. Styringssignalene bør bli tydeligere på en prioritering av god barnevernfaglig håndtering av situasjoner omkring barn i alvorlig risikosituasjoner. Andre instanser i kommunen bør gi tilbud om lavterskeltiltak rettet mot familier med vanlige oppdragerutfordringer og kompenserende tiltak for barn med særskilte behov.

Barnevernet må bruke sine ressurser på barn som trenger dem mest, framfor å bli et velferdsbarnevern for de mange.

Manglende beskrivelser av grensesnitt mellom lovverk som angår hjelpetrengende barn og unge, koblet med lav inntaksterskel for barnevernssaker, kan føre til konflikter med samarbeidspartnere og krav om at barnevernet må sette inn tiltak der andre aktører burde tatt et ansvar. Slike lokale samarbeidskonflikter kan forebygges ved et klarere lovverk. Barnevernloven skal primært komme til anvendelse når barnets behov skyldes utilstrekkelig omsorg fra foreldrene. Både barnevernloven og annet lovverk må sikre at barn som har hjelpebehov av andre grunner får slik hjelp fra riktig lovverk. Det skal ikke være nødvendig å motta tiltak gjennom barneverntjenesten for å få tilgang på foreldreveiledningstiltak.

NOBO mener

• Barnevernloven § 4-4 med rundskriv bør endres slik at inngrepskriteriene tydeliggjøres

• Statlige føringer bør gis om at alle kommuner skal ha lavterskel foreldreveiledningstilbud

• NOBO må jobbe for at det kommer statlige føringer om at forebyggende arbeid skal/bør tas ut av barneverntjenestens arbeidsoppgaver/ mandat, og ivaretaes av andre kommunale tjenester.

Barnevernet og minoritetsbefolkningen:

Barnevernsarbeid i minoritetsfamilier kan innebære særskilte utfordringer. Utfordringene kan møtes med dialog, kunnskapsoverføring om barnevernets oppgaver og bedre tilrettelegging av lavterskeltjenester i kommunene. Barneverninnsats i minoritetsfamilier krever økt kompetanse, sensitivitet og et tilpasset tiltaksapparat i kommunene.

Dialogen mellom barnevern og representanter for minoritetsmiljøene må forbedres. Innbyggere, nyankomne flyktninger og innvandrere må gis informasjon om hva som forventes av foreldre, om barns rettigheter og barnevernloven. Tilgang på foreldreveiledningstilbud for alle, gir foreldre mulighet for å sette seg inn i relevant kunnskap om barn og utviklingsstøttende barneoppdragelse uten bruk av vold.

Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge. Når andre lands myndigheter tar skritt for å involveres i barnevernsaker vedrørende barn av utenlandsk opprinnelse, kan det oppstå særskilte utfordringer. Rundskriv Q-42/2015 plasserer ansvaret for veiledning til barnevernet og bistand til f.eks. gjennomføring av møter med annet lands ambassade hos Fylkesmannen. Med bakgrunn i den store oppmerksomheten barnevernets arbeid med enkelte barn med tilknytning til andre land har fått internasjonalt, mener NOBO at det bør etableres spesialkompetanse på statlig nivå som kan bistå i møte med andre lands myndigheter og veilede på omdømmebyggende tiltak.

NOBO mener:

• Foreldreveiledningsprogrammer eller annen systematisert informasjon om å være barn og forelder i Norge bør inn i introduksjonsprogrammet

• Fagfeltet trenger en sentral veileder om barnevernets arbeid i minoritetsfamilier

• Et variert tilbud av lavterskel foreldreveiledningstiltak som også er innrettet på minoritetsfamilier bør sikres i alle kommuner.

• Barneverntjenestene bør ha tilgang på spesialkompetanse på statlig nivå i møte med andre lands myndigheter

   

Barn- og unges medvirkning og rettsikkerhet:                                             

Barn og unges medvirkning i barnevernsaker er nedfelt i lov, forskrifter og konvensjoner og setter klare forutsetninger for et mer barneorientert samfunn.

Samarbeidet mellom Barnevernproffene og barneverntjenestene har bidratt til å få fram barn og unge som premissleverandører i arbeidet til barneverntjenesten. Barnevern-proffene bidrar til holdningsendring i barneverntjenestene; barn og unge sees som et selvstendig individ som er kompetent til å ha egne meninger, og at disse meningene skal tillegges vekt i barnets egen sak. Barnevernet må utvikle kompetanse i å snakke med barn og ha gode rutiner for at barnas medvirkning dokumenteres i barnevernets arbeid.

NOBO mener:

• Reell medvirkning fra barn er en forutsetning for god kvalitet i kommunalt barnevern

• Mitt Liv-kommunenes forslag til arbeidsmåter er et viktig bidrag til utvikling av barns medvirkning i barnevernet og bør så langt det er hensiktsmessig være retningsgivende for barneverntjenestenes arbeid

   

Barn og psykisk helsevern:

Tilbudet til barn og unge med psykiske lidelser er mangelfullt, sett i forhold til de store behovene hos mange av barna barneverntjenestene møter. Mangel på heldøgnstilbud fører til press om at barnevernet skal skaffe tilbud i fosterhjem eller barneverninstitusjon, når foreldre ikke lenger makter å stå i utfordringene.  Barn med behandlingstilbud må sikres tilbud fra psykisk helsevern

NOBO mener

• Barns rettigheter til psykisk helsehjelp og bistand i annet lovverk må tydeliggjøres

• Samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet må bedres

• Barn og unge med psykososiale vansker må få et bedre koordinert institusjonstilbud ved utprøving av felles institusjonstilbud

   

Barnevern og skole:

Bufdir og Utdanningsdirektoratet lanserte høsten 2015 en digital veileder som retter seg mot ansatte, ledere og mellomledere på skolen og i barnevernet. Veilederen omhandler alle barn som mottar tiltak i barnevernet, både de som bor i fosterhjem eller på institusjon, og de som bor hjemme. Videre nasjonal satsing på å gi barn under offentlig omsorg bedre tilpasset utdanning, er viktig for å sikre fosterbarn utdanning og ivareta det potensiale de har. Dette gir igjen grunnlag for et godt og fullverdig voksenliv.

NOBO mener:

• NOBO oppfordrer sentrale myndigheter til fortsatt samordnet innsats og legge til rette for tiltak som kan styrke barnevernsbarns skolegang

   

Barnevernets mulighet til å pålegge hjelpetiltak:

Fra 1. april 2016 er adgangen til å pålegge hjelpetiltak utvidet. Det har vært delte oppfatninger om den mulige effekten av pålagte hjelpetiltak. NOBO har vært positive til en utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak. Det var en forutsetning for NOBOs synspunkt at adgang til å pålegge hjelpetiltak kun skulle utvides til også å omfatte faglig begrunnede omsorgsendrende tiltak overfor foreldre, for et kortere tidsrom. Videre forutsatte NOBO at barneverntjenestens leder burde ha en foreløpig beslutningsmyndighet med klagerett, for å unngå en økt belastning på kapasiteten i fylkesnemndene. NOBO mener det beste utgangspunktet for endringsarbeidet, er en selverkjennelse om at man trenger tiltak. Det er uvisst om det blir vesentlig flere saker om å pålegge hjelpetiltak etter ny lovbestemmelse,  enn de få sakene som har vært til behandling etter tidligere paragraf om å pålegg barnehage og tilsyn som hjelpetiltak. NOBO mener det er uhensiktsmessig at den nye bestemmelsen om å pålegge hjelpetiltak gjeninnfører oppramsingen av hjelpetiltak «…som opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende tiltak …». Dette er tiltak uten effekt på alvorlig omsorgssvikt og bidrar til en forvirring om barnevernets mandat. Det er svært uheldig at lovbestemmelsen legger opp til å gjøre barnet til mottaker av hjelpetiltak som foreldrene ikke ønsker, da dette åpenbart vil sette barnet i en vanskelig lojalitetskonflikt.

NOBO mener:

• Hvorvidt pålagte hjelpetiltak er tjenlig, må utredes nærmere

• NOBO vil advare mot å pålegge hjelpetiltak av kompenserende art rettet mot barnet selv    

   

Bemanningsnorm:

FO, Fagforbundet og LO anbefaler innføring av en veiledende bemanningsnorm for kommunalt barnevern, hvor hver barnevernsarbeider har ansvar for mellom 9 – 15 barn. Forslaget begrunnes med behov for en styrking og kvalitetsheving av det kommunale barnevernet, slik at barn, unge og deres foreldre sikres den hjelpen de har krav på, samtidig som det vil være en lønnsom investering for samfunnet. Hensynet til barnevernsarbeidernes arbeidsbelastning, trusler, høy turnover, sykefravær og lovbrudd i form av mangelfull saksbehandling, fristbrudd og svikt i oppfølging av barn og familier er også påpekt.

Det vises til at når medarbeidere i barnevernet har ansvar for flere barn og unge enn det som er faglig forsvarlig, vil barn ikke sikres den hjelpen barnevernloven forutsetter.

Forslaget innebærer at det skal finnes veiledende normtall for hver kommune, relatert til folketall, geografiske avstander, sosioøkonomiske forhold og antall barn med undersøkelsessak eller tiltak i den enkelte kommune. Normtallet skal være veiledende; det må gjøres konkrete vurderinger for hver enkelt ansatt om arbeidsbyrden er forsvarlig.

Normtallet tar utgangspunkt i tall fra kommunenes rapportering til SSB. NOBO vil påpeke at tallene som rapporteres inn til SSB ikke er entydig sammenlignbare. Forskjeller mellom barneverntjenester når det gjelder organisering, antall teamledere/medarbeidere med spesialfunksjon og omfang av kjøp av eksterne tjenester gjør det vanskelig å sammenligne kapasitet. SSBs tall er likevel de eneste som det er mulig å ta utgangspunkt i, for å kunne vurdere en bemanningsnorm per tjeneste. NOBO vil advare mot at bemanningsnorm benyttes som en arbeidstakerrettighet, det vil si at den enkelte medarbeider kankreve at antallsaker per medarbeider til enhver tid ikke overstiger et maksimumstall. Til det er barnevernsarbeid for variert og mangfoldig. Innføring av et normtall som innebærer fordelingsstopp av nye saker, vil være i strid med en viktig intensjon bak forslaget: At barn som trenger det, skal få hjelp til rett tid.

NOBO mener:

• Forslaget om bemanningsnorm er et viktig innspill til debatten om sikring av et forsvarlig barnevern.

• En bemanningsnorm forutsetter likt beregningsgrunnlag og kan kun brukes som veiledende norm for hele tjenesten, ikke som et måltall for den enkelte medarbeider.

• Hvis fagorganisasjonenes forslag tas til følge, vil det bli behov for en ny statlig styrking av barnevernet.

Voldssaker:                          

Det har de siste årene vært en stor økning av meldinger og saker til barnevernet som omhandler vold i nære relasjoner. Den samme store økningen har følgelig også gitt store utfordringer for både politi og barnehusene. Det er rapportert at kapasiteten er sprengt og at Barnehusene ikke makter å gi god nok oppfølging og hjelp til barna i etterkant av avhør.

Endringer i straffeloven og ny forskrift om avhør av barn trådte i kraft 2. oktober 2015. Tilrettelagt avhør av barn skal tas snarest mulig, med differensierte frister ut fra sakens alvor og karakter, fra en til tre uker avhengig av hvor akutt saken vurderes å være.

NOBO er tilfreds med at det er kommet tydelige og korte frister knyttet til politiets og barnehusenes oppgaver i disse sakene. Det er imidlertid en bekymring for at dette vil gi ytterligere utfordringer knyttet til både politi og barnehusenes kapasitet, dersom resursene til dette arbeidet ikke styrkes betraktelig.

Det må utvikles gode behandlingstilbud for dem som er utsatt for vold og for voldsutøvere. Behandlingsapparatets kapasitet og kompetanse er utilstrekkelig, slik NOBO ser det. NOBO vil tilrå at det iverksettes forskning på den store økningen av politianmeldelser som omhandler vold i nære relasjoner. Det er lite kunnskap om resultatet av barnehusenes arbeid med disse sakene. NOBOs erfaring er at mange av straffesakene ender med henleggelse. Dersom dette er riktig er det viktig finne ut om dette skyldes for lav terskel for anmeldelse, uklarheter i lovverket eller svakheter ved etterforskningen. 

NOBO mener:

• Kapasitet og kompetanse i behandlingsapparatet til behandling av voldsutsatte og voldsutøvere må styrkes

• Det er ønskelig med mer forskning på forløpet i anmeldte saker vedrørende vold mot barn

• Samhandlingen mellom barnevern, barnehus og politi i familievoldssaker gjennomgås med tanke på å utarbeide felles retningslinjer for barnevern og justissektor.

   

BARNEVERNETS TILTAKSAPPARAT

Akuttkjeden i barnevernet

Fortsatt mangler mange kommuner barnevernvakt eller annen akuttberedskap i barnevernet utenfor kontortid. Statlige føringer og økonomiske insentiver er nødvendige for å sikre at barn i risiko og familier i krise får hjelp raskt gjennom en tilfredsstillende akuttberedskap. Akuttberedskapstiltak bør utvikles i samarbeid mellom kommuner, politi og spesialisthelsetjenesten.

NOBO har lenge varslet om at det statlige akuttapparatet fungerer for dårlig. Det er for få akuttplasser i barneverninstitusjon og for dårlig kapasitet på beredskapshjem. Kapasiteten må kunne møte svingninger i etterspørselen. Det er et paradoks at barn i dag kan bo et år i akuttiltak i påvente av at Bufetat klarer å rekruttere egnet fosterhjem, men når staten vil overføre ansvaret for rekruttering av fosterhjem til kommunene, så skal kommunene straffes økonomisk om kommunen overskrider fristen staten har satt for opphold i akuttiltaket.

NOBO mener:

• Akuttkjeden i barnevernet må styrkes ved at det lovfestes krav om kommunal barnevernberedskap med normering av kvalitetskrav og øremerkede midler

• Bufetat må ha en tilgjengelig tiltakskjede som sikrer at barn kan tilbys forsvarlig og tilgjengelig omsorg når de er i krise.

Fosterhjemsomsorgen

Stortingsmelding 17 «Trygghet og omsorg – fosterhjem til barns beste» legger grunnlaget for å gi kommunene større ansvar på fosterhjemsområdet og må sees i sammenheng med Kvalitets- og strukturreformen. Målet er bl.a. å rekruttere et tilstrekkelig antall fosterhjem, tilpasset behovet.

Norge har for dårlige hjelpetilbud til barn med så omfattende psykiske helseutfordringer at de ikke kan avhjelpes ved poliklinisk bistand. Ikke alle barn kan plasseres i fosterhjem. Stortingsmeldingen tar høyde for at ikke alle barn kan plasseres i ordinære fosterhjem, og påpeker behovet for å se på institusjonstilbudet og å opprettholde et visst antall statlig hjem for barn og unge med stor problembelastning. Det er positivt. Institusjonstilbud må tilpasses behovet hos det enkelte barn. Det bør i større grad satses på kombinerte løsninger med institusjon og fosterhjem/familiehjem med særlig forsterkning. Særlig gjelder dette barn og unge med store hjelpebehov som følge av psykisk funksjonssvikt og sykdom. Her må det skje et samarbeid mellom barnevern og psykisk helsevern.

NOBO ser positivt på forslagene om å utarbeide faglige anbefalinger og nasjonale standarder for eksempel for kartlegging av barn, opplæring av fosterhjem, gjennomføring av besøk i fosterhjem og samtaler med barn m.v. NOBO vil likevel understreke at etablering av omfattende nasjonale standarder vil innebære et betydelig merarbeid, som kan spise opp effekten av de siste års styrking av kommunalt barnevern hvis ikke barneverntjenestene styrkes ytterligere.

NOBO støtter forslagene om å overføre ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem til omsorgskommunen. Det følger praksis slik det har utviklet seg gjennom avtaler mellom fosterhjemskommune og omsorgskommune om at omsorgskommunen selv godkjenner. NOBO vil likevel understreke behovet for at det etableres gode faglige standarder for krav til fosterhjem og hva som skal undersøkes for å sikre gode nok fosterhjemsutredninger.

NOBO er i utgangspunktet positive til at kommunene får et større ansvar for fosterhjemsordningen, inkludert rekruttering av fosterhjem. Men mener at dette kan bli krevende spesielt for de mindre kommunene. Selv om NOBO er positive til forslaget om at barneverntjenestene alltid skal vurdere familieråd eller andre nettverksmobiliserende tiltak ved plassering av barn i fosterhjem, så vil det fortsatt være behov for fosterhjem rekruttert utenfor familienettverket, lokalsamfunn og egen kommune. Hvis alle kommuner skal få ansvar for fosterhjemsrekruttering, vil det bety økt bruk av private fosterhjemsformidlere; hva det vil bety for rekrutteringsgrunnlaget og for kostnadsutviklingen i fosterhjemsarbeidet er usikkert. NOBO er skeptisk til at private aktører skal overta fosterhjemsrekruttering. En vil også påpeke at konkurranse mellom kommuner om rekruttering av de samme fosterhjemmene kan virke kostnadsdrivende.

NOBO er usikre på hvordan forslaget om å opprette en nasjonal oversikt over tilgjengelige fosterhjem vil fungere. Et slikt register må åpenbart fokusere på ytre fakta om fosterhjemmene, som er av mindre betydning for den endelige godkjenningen og matchingen. Det framstår som lite attraktivt for kommunen som har rekruttert et fosterhjem, å overføre hjemmet til et nasjonalt register.

Det er positivt at det foretas en gjennomgang av de økonomiske ordningene i fosterhjemsarbeidet, inkludert forsterkningstiltakene. Her foretas imidlertid gjennomgangen og iverksetting av tiltakene parallelt, før konsekvensene er tydeliggjort. Det medgår uforholdsmessig mye tid til søknads- og refusjonsarbeid i Bufetat og kommunene. En omlegging må selvsagt følges opp med en overføring av disse ressursene til kommunene, men vi er skeptiske til om økningen i overføringer vil tilsvare omfanget av de innsparte ressursene.  En fjerning av refusjonsordningen vil innebære at kommuner med mange fosterhjem vil tape og at kommuner med få fosterhjem vil vinne på omleggingen.  Kommuner som av ulike grunner har mange frikjøpte fosterhjem vil komme ugunstig ut. Vi vil også peke på de store konsekvensene det vil få for små kommuners barnevernsbudsjett med plutselige endringer i antallet barn under omsorg, og tilfeldige behov for frikjøping av fosterforeldre. Det må finnes en ordning som gjør det mulig å få kompensasjon for kostnadskrevende plasseringer, slik det er for kostnadskrevende brukere innenfor pleie- og omsorgstjenester.

NOBO savner en føring fra departementet om endringer i avlønningssystemet. Grunnbeløpet for godgjøring bør heves og fosterforeldre bør få rett til pensjon. Dette bør gjenspeiles i overføringene til kommunene, og ikke være avhengig av en avtale mellom kommunene og KS.

NOBO mener:

• Grunnbeløpet for fosterhjemsgodtgjøring må heves, avtalevilkårene gjennomgås og fosterforeldres pensjonsrettigheter må sikres. Det må skje en tilsvarende økning i overføringene til kommunene.

• Når refusjonsordningen faller bort, må det sikres at kommunene får tilsvarende økninger i sine overføringer. Det må etableres en ordning for dekning av utgifter til kostnadskrevende plasseringer.

• Rekrutering av fosterhjem må styrkes. Både staten og kommunen må ha et felles ansvar for rekrutering, der det settes inn økonomiske insitamenter overfor kommunene slik at kommunene kompenseres for rekrutering av fosterhjem.

SÆRLIGE UTFORDRINGER:

Barnevern, media og omdømme    

Norsk barnevern har i den senere tid vært under harde angrep fra flere kanter. Selv om det er lett å forstå fortvilelsen til foreldre som blir fratatt sine barn har kritikken fra toneangivende utenlandske medier og politikere vært urimelig og grovt usaklig. Dette kommer etter en lang periode der barnevernet har vært utsatt for en sterk kritikk for ikke å gripe inn tidlig nok.

Kritikken mot barnevernet har 4 hovedfokus:

 1. Internasjonal oppmerksomhet med spektakulære medieutspill og diplomatiske initiativ fra andre land.

2. Anklager om manglende kultursensitivitet overfor minoriteter i Norge.

3. Kritikk mot politi og barnevern for håndteringen av familievoldssaker.

4. En fornyet og gjentatt systemkritikk fra personer og miljøer som over lang tid har vært kritisk til barnevernets myndighetsutøvelse.

NOBO mener at det er påregnelig at barneverntjenesten fra tid til annen får kritikk for arbeid og beslutninger som utøves. Men er kritisk til argumentasjonen som fremkommer. Det betyr ikke at vi mener barnevernet skal være hevet over kritikk verken i enkeltsaker eller som system. Men en faglig kritikk som skal bli tatt alvorlig må være konkret, saklig og inneholde forslag til løsninger.

 Det som er like alvorlig er at ansatte i det kommunale barnevernet og deres barn og familier utsettes for trusler og sjikane i sosiale media.

 NOBO mener:

• NOBO etterlyser en overordnet statlig strategi for omdømmebygging nasjonalt og internasjonalt